Sansebedragenes Samtaler

En sorg så stor at ikke ord strekker til

2011-12-08T10:24:00.002+01:00

Jeg har ikke blogget mye siden jeg kom til USA enda jeg har hatt mer enn nok til å blogge om. Det som er at jeg føler jeg ikke har hatt noe viktig nok å si etter det som skjedde hjemme i Norge den 22. juli. Hva har jeg å si om saken? Har jeg en gang rett til å uttale meg her fra USA? Mine tanker og meninger blir liksom ikke så vikig å få delt med resten av verden når noe så grusomt har skjedd i mitt kjære hjemland.

Det har vært vanskelig å ikke være i Norge under denne tiden som jeg vet er så viktig for landet mitt. Det har vært grusomt å se alle de forferdelige bildene fra Oslo og Utøya på Amerikanske kanaler, og det har vært spesielt vanskelig å vite at det ikke er noe jeg kan gjøre. Den følelsen har bare blitt forsterket av å ikke være hjemme. Jeg har ikke helt klart å utrykke meg. Spesielt ikke i bokprosjekt eller blogg. Jeg har kjent på en sorg. Kan man kanskje si at jeg har kjent på en sorg så stor at ord ikke strekker til?

Denne sorgen handler ikke om meg. Jeg snakker egentlig ikke om hvor utilstrekkelig man selv føler seg i en slik situasjon, men jeg snakker om en sorg over sårede og døde landsmenn. Jeg snakker om deres familier, deres venner og alle som har et forhold til Norge overhode. Jeg kjente ingen av de rammene personlig, allikevel har jeg flere ganger funnet meg selv gråtende mens jeg streamer NRK Dagsrevyen fra podcast, leser VG og Dagbladet på nett, eller bare tenker på Norges egne langfredag. Det er sterke bilder å se, og det er snakk om ufattelig ondskap som har begått utenkelige handlinger.

Å prøve å sette meg inn i hvordan det må ha vært å oppleve 22. juli 2011 i Norge er noe jeg prøver så godt et lar seg gjøre å unngå. Det blir for vanskelig og for sterkt. Allikevel tror jeg nok at jeg som nordmann kjenner på mye av de samme følelsene som dere der hjemme. Sinne, frustrasjon, frykt og sorg. Jeg vet at det skal bli med blandede følelser jeg atter en gang trasker gjennom Oslo til våren, Norge vil ha forandret seg. Mitt vakre hjemland kan umulig forbli det samme etter noe slikt. Allikevel stoler landet forblir vakkert, at demokratiet og rettsstaten fungerer som det skal og at kjærligheten og godheten til det Norske folk og verdens befolkning vinner over alt annet!

Å finne inspirasjon

2011-09-15T00:11:00.000+02:00

Av og til er det vanskelig å finne inspirasjon. Om det skulle være at jeg ikke klarer å lage musikk eller om jeg ikke får til å skrive, så hender det av og til at jeg kommer inn i perioder der jeg bare ikke klarer å prestere noe som helst. Det er ikke bare kjedelig når jeg har det sånn, men det er frustrerende. Etter å ha opplevd dette altfor ofte i det siste, så har jeg funnet ut hva som hjelper for meg. Jeg skal skrive litt om det her nå, så kanskje du også kan bruke dette om du skulle havne i samme situasjon.

Det første jeg gjør er å se om det er noen direkte eller indirekte årsaker til at jeg ikke klarer å jobbe. Hva foregår i livet mitt akkurat nå som distraherer meg? Hvor har jeg egentlig hodet mitt? Når jeg har funnet ut det, så kan jeg prøve å få hodet mitt tilbake på den plassen det bør være. I mitt tilfelle kan det være så mangt som distraherer meg. Om det skulle være gunnar, smerte, stress eller rett og slett mye å gjøre, så kan alt mer eller mindre lindres på en eller annen måte. De aller fleste har mange ting som plager eller distraherer dem i hverdagen. Trikset er å identifisere hva de er, det er da det blir lettere å gjøre noe med det.

Det andre jeg gjør er å presse meg litt. Dette innlegget er et resultat av akkurat det. Tving meg selv til å skrive. Tving meg selv til å skrive hva som helst, til og med om det eneste man klarer er å skrive et middelmådig blogginnlegg. Da har jeg i hvertfall produsert noe, og jeg føler seg litt bedre. Det som ofte hender midt inne i skriveprosessen for meg, er at det hele gradvis flyter mer og mer, og flyt er noe av det viktigste en forteller og skriver kan utnytte seg av. Når den ene tanken avløser den andre, og fingrene bare følger med på det hele, da er man på et godt sted skrivemessig.

Det tredje jeg av og til utnytter meg av, uavhengig av de to første punktene, er å lese, studere kunst, eller lytte til musikk. Av og til begge deler. Andres musikk, litteratur og kunst inspirerer meg enormt, og det er kanskje ikke så rart da alle former for god kunst som oftest er et resultat av inspirasjon og ikke det presset kunstneren legger på seg selv for å prestere. Et blogginnlegg er en ting, men mange musikere, skrivere og kunstnere vil ikke gjøre noe som helst dersom de ikke "føler det". Poenget mitt er at jeg ofte klarer å hente inspirasjon i resultatene av andres inspirasjon.

Det fjerde, og siste elementet jeg veldig ofte bruker for å finne inspirasjon eller komme meg ut av en skrivesperre, er å tilbringe tid med mennesker jeg er glad i. Ingen og ingenting inspirerer meg mer enn de mange flotte personene i livet mitt. For eksempel å tilbringe tid med kjæresten min gjør det mye lettere å gi slipp på alle distraksjoner og stressende elementer slik at jeg klarer å slappe mer av og tenke mer i de baner jeg trenger å tenke for å klare å jobbe. Flotte mennesker jeg er glad i, mennesker som er glad i meg tilbake, inspirerer meg mer enn noe annet.

Helse lagt ut på anbud til lavestbydende.

2011-09-13T09:40:00.000+02:00

Nå har jeg snart vært i California i tre måneder uten noen nevneverdige problemer med hallusinasjoner overhodet. Det er ganske så ålreit å ha det sånn, og jeg håper det fortsetter.
Når jeg sier "nevneverdige problemer" betyr ikke det at jeg ikke ha hallusinert eller hørt stemmer. Det har jeg absolutt, men det har aldri utviklet seg til et problem, og da helsevesenet i USA er organisert ganske så annerledes enn i Norge, er jeg veldig takknemlig.

Det er riktignok mange andre rundt her som hører stemmer, og USA sitt helsesystem har ikke helt gjort jobben sin for dem heller. Det ser nesten ut som om man bare lar mennesker med desperat behov for hjelp klare seg selv. Folk går rundt på gatene i helt klare psykoser og ser ikke ut til å være i stand til å ta vare på noe eller noenting. Om jeg skal si det selv, så er helsesystemet i dette landet en VITS! Jeg kan faktisk snakke om det, for selv om jeg ikke har noe med det å gjøre nå, så har jeg hatt det før.

Den gjeldende politikken gjør det slik at pasienters behandling går til de som kan gjøre jobben billigst mulig. Hvordan kan det ha seg? Siden helsevesenet i all hovedsak er privat, og siden de offentlige delene av systemet må klare seg selv økonomisk, så må folk skaffe seg helseforsikring for å kunne betale for medisinsk behandling. Naturligvis vil forsikringselskapene skaffe deg behandling som er billigst mulig for dem. Som oftest ender man da opp hos en eller annen kvakksalver av en doktor som bestemmer seg for å gi deg utallige tester du ikke trenger så han/hun kan melke forsikringsselskapet helt til de sier stopp. Problemet er at ofte forsikringa sier de stopp når de selv føler for det. Det kan bety at de vil nekte deg behandlig fordi deres "leger" ikke er enig i den behandlende leges anbefalinger. Hver eneste dag dør folk i USA fordi forsikringsselskaper ikke dekker visse behandlinger eller diagnostiske tester. Med andre ord blir amerikaneres helse lagt ut på anbud til lavestbydende. Det er en godt kjent sannhet at det billigste nesten aldri er det beste.

Siste dag i Tønsberg

2011-06-28T12:06:00.000+02:00

Neste gang jeg skriver blogg, skjer det fra U.S. of A.

I dette øyeblikk drikker jeg min siste kaffe på Bare Barista Kaffebar i Tønsberg. Det er dette som er kontoret mitt, og det er her jeg har skrevet majoriteten av skriveprosjektene mine. Det skal bli trist å dra herfra. Det skal bli trist å forlate venner og familie, men det skal ikke bli trist å bo i California.

Byen (fylket) vi skal bo i heter San Bernardino og ligger bare litt under en time unna den mer kjente byen: El Pueblo de la Reyna de Los Angeles, også kjente som bare Los Angeles eller L.A. To-tre timer øst for San Bernardino finner du Las Vegas. To-tre timer nord for byen finner du San Fransisco, og to-tre timer sør for San Bernardino finner du Mexico. Det skal nok absolutt bli noe å finne på.

Turen over Atlanterhavet går i morgen og torsdag, og det er nøyaktig ett siden jeg gjorde den samme reisen i fjor. Igjen får jeg oppleve 4. juli (den amerikanske nasjonaldagen) og igjen får jeg oppleve den absolutt varmeste tiden på året. Å bo midt i Mojave ørken er absolutt noe en nordmann må venne seg til.
Men misforstå ikke, det skal gå bra. Med eget svømmebasseng, palmer og appelsintrær i hagen, i tillegg til Starbucks som nærmeste nabo, så skal det ikke bli så ille.

Neste gang jeg oppdaterer bloggen skal jeg gjøre det fra Venice Beach rett ved Hollywood og Los Angeles.

Ønsk meg lykke til!

Hyperlæringteorien

2011-06-07T10:01:00.000+02:00

I det siste har jeg lest meg opp på et emne som har vekket min interesse mer enn noe annet på en god stund. Det blir mye forsket på hva som forårsaker schizofreni, og jeg prøver så godt jeg kan å holde meg oppdatert på det. Derfor er det alltid gøy når jeg kommer over nye teorier og nye måter å forske på. Teorien om "hyperlæring" er definitivt en av de tingene jeg har lest meg opp på som virkelig gir mening for meg. Jeg kjenner meg igjen i hva den beskriver, og det viser seg på flere ganske så utrolig måter, at den faktisk er ganske så sannsynlig.

"Hyperlæring"-teorien hevder at personer som utvikler schizofreni gjør det fordi de lærer for godt. Det betyr ikke at de nødvendigvis er supergenier, men de er rett og slett ikke flinke nok til å sile ut mindre viktig informasjon og stimuli.

Det er signalstoffet Dopamin som har ansvaret for å fortelle oss hva som er ekstra viktig å huske, men noen mennesker har mer dopamin enn andre, så derfor blir mer informasjon enn vanlig "merket" som viktig. Over tid blir hjernen rett og slett overbelastet, og nettverkene i hjernen som dopamin bygger på blir satt sammen på feil måte. Det blir satt sammen forbindelser som ikke er "reelle", og usanne opplevelser og historier er jo som kjent absolutt symptomer på den sykdommen jeg har skrevet så mye om i denne bloggen.

Det er dette man har klart å simulere i den datamaskin. Programmet var kodet slik at maskinen hadde problemer med å glemme, og etter noe tid utviklet datamaskinen symptomer som liknet mye på schizofreni. Den diktet opp usanne historier, den begynte å "snakke" usammenhengende, og den hadde problemer med å skille mellom første og tredje person. Til slutt tok faktisk datamaskinen på seg ansvaret for en terroristbombing!

Det er ikke nødvendigvis en datamaskin med schizofreni som er så enormt interessant, men det faktum at man begynner å snevre inn mulig årsaker for schizofreni, det er interessant! Hyperlæringteorien er ikke bekreftet på noen måte, men simuleringene med datamaskiner viser at den i det minste er sannsynlig. For meg gir dette mye mening. Jeg kjenner meg godt igjen når man beskriver vanskeligheter med å sile igjennom viktig og uviktig informasjon. Noen vil si at det er et symptom på sykdommen i seg selv, men det er jo ganske stilig at det heller viser seg at det egentlig kan være en årsak.
Teorien om at hjernen rett og slett blir overbelastet er ikke så vanskelig å få til å gi mening. Hvem har for eksempel ikke hatt en krasj på sin Windows baserte datamaskin etter å ha kjørt for mange (eller for store) programmer på en gang? Situasjonen er nok kjent for de aller fleste, og overføringen til den menneskelige prosessor er nødvendigvis ikke veldig fantasikrevende.

Det er slike framskritt som dette som kommer til å gjøre store forskjeller på hvordan man behandler mennesker med schizofreni. Om man får mer moderne forklaringer på sykdommen, følger naturlig mer moderne behandlinger. Kanskje man i fremtiden kan behandle schizofreni fullstendig uten medikamenter? Eller kanskje i det aller minste med medikamenter som retter seg direkte inn på en enkel årsak for sykdommen. Nå virker det mer som om at de fleste medisinene angriper ganske store deler av hjernens områder og funksjon. Det kan jeg selv skrive under på.

Bildet er hentet fra:
http://www.sxc.hu/photo/1125746

Kilder:
Klassekampen torsdag 12. mai 2011
Live Science

The Bridge

2011-05-15T07:09:00.000+02:00

Jeg har nettopp sett en dokumentarfilm som heter "The Bridge", og det kunne potensielt ha vært en av de absolutt vanskeligste filmene å se for meg noensinne. Det var den ikke, men den var dypt tankevekkende og til en viss grad forstyrrende.

Her kan du se The Bridge

Navnet "The Bridge" henviser til broen Golden Gate i San Franscisco. Totalt over 1200 mennesker har tatt sitt eget liv ved å hoppe fra denne broen. Derfor blir den av noen kalt "Suicide Bridge". Filmen handler om akkurat dette. Den tar for seg 35 forskjellige selvmord som har hendt ved denne broen. Dette gjør filmskaper Eric Steel uten å formane eller predike. Det vil jeg si er godt gjort. Han forteller trettifem vanskelige historier. Spørsmålet er da kanskje om jeg trenger å høre disse historiene, og hvis svaret er ja, hvordan trenger jeg å få disse historiene presentert.

Det ble satt opp kameraer for å overvåke Golden Gate i forkant av denne filmen. Det resulterte i at man klarte å feste 35 selvmord ved hopp på film. Flere av disse blir vist i selve filmenog jeg trodde før jeg satte meg ned for å se at jeg skulle slite enormt med å se de faktiske hoppene. Det gjorde jeg egentlig ikke, for selv om det er virkelige mennesker man ser, så gjør mediet film det hele til noe uvirkelig. Jeg klarer ikke helt å ta innover meg det som egentlig skjer der på skjermen. Så da er kanskje hvordan det hele blir presentert ikke riktig for meg.

Inne i mellom filming av broen og menneskene på den, blir historiene til de avdøde fortalt av familie og venner. Det er der mesterstykket i denne filmen ligger om den har et slikt. Det er i disse delene av filmen man blir beveget, rørt og noen ganger sint over familiers holdning til selvmord, av og til begått av deres egne barn. De forteller om menneskene man senere får se kaste seg utfor kanten av den nesten 230 meter høye broen. De forteller hva som ledet opp til den så godt som alltid fatale beslutningen deres nære har tatt i det de klatrer over kanten. Det er som sagt der hele filmen ligger. Man kan lære enormt mye av å høre disse menneskene snakke. De deler tanker de hadde mens den avdøde enda var i live og de snakker om reaksjoner da de fikk høre om selvmordet.


Golden Gate

Poenget mitt er at filmen skapte enormt med blest da den kom ut i 2006, mest over det faktum at man fikk se virkelige mennesker dø. Men det er bare en liten del av filmen. De sekundene det tar fra noen hopper til de lander, utgjør en enormt liten del av de 94 minuttene filmen varer. Jeg synes for min del at man kunne kuttet ut alle de scenene som ikke ga meg annet enn mareritt og lyst til å slå av filmen. Jeg orker rett og slett ikke å se på at noen bare filmet, uten å gjøre noe som helst, noen som var i ferd med å ende livet sitt. Hva får en filmskaper til å bli så arrogant at han føler han har rett til å se slike ting utfolde seg foran sine egne øyne uten å gjøre noe? Kan han etisk sett være så objektiv at han bare uten videre kan rette kameraet mot et suicidalt mennesket på Golden Gate uten å gripe inn? Det er helt utrolig for meg. Jeg tenker selv der jeg ser helt levende mennesker hoppe mot den så godt som sikre død at jeg ikke hadde klart å sove en eneste natt til i resten av mitt liv om jeg bare hadde blitt stående og se på.

Det er riktignok en "solskinnshistorie" i filmen. Det er en mann som forteller om sitt hopp og sin kjemping tilbake til livet etter å ha ødelagt kroppen sin så godt som totalt i treffet med vannflata. Han forteller selv hva som fikk han til å begå den mest definitive av alle handlinger et menneske kan gjøre. Han var så godt som sikker på at han hadde sett sine siste sekunder i det han hoppet. Det er rett og slett helt utrolig vanskelig å overleve et slikt fall. Å treffe vann etter et fall på 227 meter er ikke helt ulikt å treffe betong, så han var i sine tanker så godt som død da føttene hans forlot den rødmalte kanten. Men han overlevde og han kan som så mange andre fra liknende situasjoner fortelle om "Guds inngripen", denne gang i form av en sel som holdt han flytende. Hva den strengt katolske broren til en av de andre som kastet seg i døden i løpet av filmen ville si om det er ikke så vanskelig å forestille seg.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal synes om "The Bridge". Den var en merkelig film, og det frister ikke å sette den på igjen. Allikevel har jeg lært et par ting om det som etterlatte må jobbe med etter selvmord. Jeg har skjønt litt mer om hva som går rundt i hodet til folk som tar det endelige valget, og ikke minst; jeg har sett at selvmord ikke gir mening for noen andre enn de som begår det.

Kilder:
http://en.wikipedia.org/wiki/The_Bridge_(2006_film)
http://www.imdb.com/title/tt0799954/
http://www.thebridge-themovie.com/new/index.html

Bildet er hentet fra:
http://www.sxc.hu/

Karbondioksidreaktor

2011-05-05T12:21:00.000+02:00

Jeg har overhodet ikke sovet i natt. Sånn er det bare noen ganger. Jeg får ikke sove.

Jeg pleier ikke å la meg plage enormt av søvnløshet, slikt blir man vant til, men i natt var det en tanke som hadde festet seg på hjernen min; Tanken på akvariet mitt og en eventuelt ny karbondioksidreaktor.

Karbondioksidreaktor.

Dette ordet har svirret, og svirrer fremdeles, rundt i hjernen min sammenhengende i over syv timer. Enormt plagsomt. Noen ganger virker det om tanker eller tankerekker har kommet for å bli. De blir repetert i det uendelige, og det er nesten som om jeg ikke kontrollerer det. Det er helt utrolig å kjenne hjernen ta helt over og tenke uten min påvirkning. Det klarer det til og med til tross for min motvirkning! Omtrent som et epilepsianfall bare skjer, så bare skjer disse tankene. Slitsomt. Karbondioksidreaktor.

Nesten som om jeg har fått en sang på hjernen, driver tanken på ny karbondioksidreaktor meg til galskap. Karbondioksidreaktor. Karbondioksidreaktor. Karbondioksidreaktor.

Karbondioksidreaktor.

Svingnigner i så mangt

2011-05-04T23:35:00.001+02:00

Ganske så ofte lurer jeg på om jeg ikke burde gå til psykologen. Akkurat like ofte lar jeg være.

Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg har i det siste hatt store problemer med å forholde meg til fremmede. Jeg føler at jeg ikke klarer å stole på dem. Jeg blir veldig lett skeptisk ovenfor fremmede, og jeg har nok aller mest prøvd å holde meg for meg selv. Til og med på kontoret (kaffebaren der jeg sitter og skriver) føler jeg meg noe utilpass. Der kommer det fremmede inn og ut hele tiden.

Det er slik jeg føler det med psykologen. Hun er ganske ny for meg, og jeg tør ikke gå til henne. Jeg stoler rett og slett ikke på henne. Det er ikke slik at hun har gjort noe spesielt for å miste min tillit, men jeg kjenner meg som sagt generelt ekstremt skeptisk til fremmede. Noen vil kanskje si at jeg da ikke gir henne en kjangse, at jeg da ikke kommer til å bli kjent med henne, men slik får det bare være. Jeg orker ikke. Siden min første psykolog sluttet i jobben sin for noen år siden, har jeg hatt store problemer med å stole på hennes etterfølgere. Jeg føler kanskje at en eller to av psykologene jeg har hatt har absolutt ikke fortjent min tillit, men det er jo ikke tilfelle med den nyeste. Jeg klarer bare ikke å stole på henne rett og slett fordi hun er en fremmed.

Ting går i bølgedaler. Jeg tror ikke jeg er spesielt sykere nå enn vanlig, men mange av de tingene som tilsammen utgjør min psyke svinger uavhengig av hverandre. Det er helt vanlig. Noen ganger skjer dette i form av kraftigere tvangstanker, noen ganger i form av hallusinasjoner og noen ganger i form av depresjoner. Det vil ikke si at jeg er i ferd med å bli psykotisk. Jeg føler bare en generelt større skepsis til mennesker jeg ikke kjenner for tiden. Det har definitivt noe med min "psykiske sykdom", men det er ikke nødvendigvis forverring.

Jeg har overhodet ikke vært utenfor døra på over to dager nå. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg ikke har vært ute, men en liten forverring i tvangstankene har i det minste sørget for at leiligheten er i ship-shape. Det er også akvariene. Ikke en eneste liten fiskebæsj havner i grusen uten at jeg plukker den ut av vannet på veien ned. Jeg legger ut et lite bilde så dere kan få se herligheten!


En fisk med navn Gunnar.

Sammendag Sansebedragenes Samtaler/Chimeras Conversations

2011-04-19T10:39:00.001+02:00

Hei kjære lesere. Jeg blir ofte spurt om hva boken min handler om. Både mennesker rundt meg og forlag spør ganske mye om dette. Mange forlag vil også at man sender et sammendrag på noen få sider til dem før de vil vurdere ditt manus. Mitt forlag har for lengst fått dette, men her kommer et lite redigert sammendrag av de første 60-70 sidene av Sansebedragenes Samtaler. Jeg vil ikke avsløre noen viktige poeng, men jeg håper allikevel at teksten under kan vekke litt interesse.

Danny er en temmelig vanlig person. Han kommer fra Nøtterøy i Vestfold og har aldri gjort noe spesielt i livet. Hans oppvekst var ganske lik som de fleste andres oppvekst og hans mor og hans far har oppdratt han i kristen tro, og det har i sin tur ført til at han studerer teologi på Menighetsfakultetet i Oslo.

Danny er forlovet med Iselin. Hun kommer selv fra samme sted som Danny, hun har vokst opp under se samme forhold som Danny, og hun studerer for å bli fotograf. Bildene hun tar av det forelskede og dypt sammenflettede paret skal komme til å bli ekstremt viktig for Danny.

Danny og Iselin har mange gode venner. Som folk flest kjenner de mangt og mange, men de omgås mest med en vennekjerne på fire, fem personer. Jørund, Martin, Katrine, Julie og Cecilie er personer som vanskelig kan utelates når Dannys og Iselins liv beskrives.

Det er på en fest midtvinters hos samboerne Julie, Katrine og Cecilie at Danny og Iselin kommer opp i et lite sjalusidrama. Til tross for den avslappede og lette stemningen som stort sett hersker i vennegjengen, liker Danny det dårlig når Iselin under en drikkelek kysser Jørund på munnen. Iselin forstår ikke helt hvorfor Danny reagerer som han gjør, det er jo vanligvis ikke slik han reagerer, men Danny er altfor sjalu og irritert, og derfor velger han å overse henne under hele den lange og kalde gåturen hjem fra festen.

Iselin holder seg noen få skritt bak Danny under den altfor kalde turen hjem. Hun har nesten ikke på seg klær, men Danny synes hun kan skylde seg selv når hun ikke har vett på å kle på se under en Norsk vinter. Hennes tåpelighet og sutring over kulda, gjør ikke Dannys humør noe særlig bedre. Det går ikke så lenge før Iselin annonserer at hun må ta en pause. Hun er så kald at hun ikke orker å gå mer. Hun vil bare sette seg ned på en benk så hun kanskje kan få varmen igjen. Danny bryr seg ikke. Han er forbanna og går fra henne.

Det er ikke før Danny står alene for å åpne døra inn til deres leilighet at han forstå hva han har gjort. Det er lenge siden han forlot Iselin der hun satte seg ned på benken. Han hadde gått ganske langt uten henne, og han hadde til og med forbannet seg over henne der han selv gikk uten å fryse overhodet. Hva har han gjort?

Han spurter tilbake mot stedet han forlot henne, og til sin glede ser han at hun fortsatt sitter på benken, akkurat på det samme stedet der hun satte seg ned. Han roper på henne fra avstand med lettelse i stemmen. Han er glad for å se henne og han er lei seg for det han har gjort.

Det er ikke før han setter seg ned rett ved siden av henne at han oppdager hennes kalde, svarte og tåkete øyne. Hun reagerer ikke. Hun er kald i huden. Hun puster ikke.

Hun er død.

Danny våkner selv opp i en sykeseng. Han husker ikke umiddelbart hva som har skjedd, men sjokket over å finne sin egen forlovede fryst ihjel på en benk i en gate i Oslo, kommer fort tilbake til han. Det er han sin skyld, han kunne ha unngått det hele. Cecilie, som har sittet ved hans side siden han selv ble funnet bevisstløs der ute i kulda, ser det ikke på samme måten. Hun vet ikke at han hadde forlatt henne. Hun aner ingenting om at de ikke hadde satt seg ned der på benken sammen. Danny burde fortelle henne hva som egentlig hadde skjedd. Hvorfor gjør han det ikke?

Danny blir tilbudt å få bo i leiligheten med Julie, Katrine og Cecilie. Han burde ikke bo alene under en så vanskelig tid. Han trenger folk rundt seg og han trenger venner. Hva mer kan han be om, tenker han, den drittsekken han er? Han takker ja med dårlig samvittighet.

Tiden mot jul blir tilbrakt med stor skyldfølelse over Iselins død. Han klarer ikke å bestemme seg for hva han burde gjøre. Han vet ikke om han skal fortelle folk om hva som egentlig skjedde, og han aner ikke noe om hvordan de vil reagere hvis han gjør det. Han han gjort noe ulovlig? Eller enda verre; er det utelukkende hans skyld at Iselin frøs ihjel? Han lander på det siste alternativet, og det er ikke med et lett hjerte at han og Cecilie drar til leiligheten han pleide å dele med Iselin for å pakke sakene hans.

Det er altfor mange minner der inne. Bilder fra tiden hans med Iselin, ting de har kjøpt sammen og suvenirer fra reiser de gjorde før de begynte å studere. Da han finner det som tilsynelatende er hennes dagbok, aner han ikke helt hva han skal gjøre med den. Gjør det faktum at hun ikke lever noe forskjell på hvordan hennes private saker skal behandles? Inntil videre; ja det gjør det. Cecilie hjelper han med å pakke sammen alt han skulle komme til å trenge, og de forlater leiligheten som den er slik at han på best mulig måte kan slappe av i andre omgivelser.

Hva skjer videre? Følg med!

Brain Block

2011-04-18T09:55:00.001+02:00

The words once was like sheep,

I would tell them where to go and where to sleep.

Now the sheep are gone like small, scared men,

I always need to chase them out of my pen.

I used to have letters stacked up like herds,

They would neatly gather themselves into words.

Back then you would gasp at this marvelous sight,

Of these wonders that I could make myself write.

I just want to scribble,

I don't care if it's a poem or a riddle.

Through books I want to show my might,

Surely, this condition of mine can not be right.

En hallusinert historie

2011-03-31T00:14:00.002+02:00

Jeg har jobbet i flere år med bokprosjektet mitt. En enorm menge skriving er gjort, og sannsynligvis enda mer research er fullført. Det er enda ikke ferdig, og jo mer jeg jobber, desto mer kjenner jeg at jeg trenger å jobbe. Men arbeidsmengden er egentlig ikke poenget. Det jeg vil fortelle om denne gangen er hvordan gunnar har hatt del i det hele. Jeg vil fortelle om hvordan han har fulgt meg rundt og påvirket skrivingen min.

Jeg har gjort research på enormt mange steder. Jeg har så langt det har latt seg gjøre prøvd å se og besøke alle de steder som blir beskrevet i boka. Om det dreier seg å gå ned de samme gatene i Oslo, om det dreier seg om båttur til Danmark, eller om det dreier seg om New York, så har jeg prøvd å gjøre det samme som min hovedperson gjør. Jeg later som om jeg er han der jeg trasker i Central Park. Jeg tenker på hva han ville tenkt der han skuer over havet på ferja til Danmark og jeg presenterer meg med hans navn om jeg møter fremmede mennesker. Det som er forstyrrende da er jo da gunnar. Han driter i om jeg er en virkelig person eller om jeg ser gjennom øynene til en karakter fra en roman. Samme hva jeg tenker og samme hva jeg sier, så prøver han å påvirke det som skjer. Jeg husker spesielt en episode der jeg satt på et i foajeen på et hotell i Oslo der det var meningen at min hovedperson skulle overnatte. gunnar hadde fulgt etter meg hele den dagen. Jeg var sliten og utafor, og lysten til å skrive var ikke akkurat påtrengende. Det var da hallusinasjonene nådde et topppunkt, og jeg endte heller med å skrive ned hva de drev med enn å skrive ned handlingene til min hovedperson. Da jeg kom hjem leste jeg gjennom det hele. Det var en veldig rar følelse å lese det, for selv om jeg nok ganske så sikkert var psykotisk der jeg satt på hotellet, så var ikke handlingene til hallusinasjonene så anderledes enn hvordan jeg hadde forestilt meg handlingen til min hovedperson skulle være. Teksten trengte bare en lett omskrivning som ikke tok mer enn et par minutter, så kunne jeg sette den rett inn i hovedmanuset mitt.

Det jeg prøver å si er at jeg begynner å bli usikker på hva som egentlig er bok, og hva som er gunnar. I det siste har jeg realisert at jeg kanskje beskriver gunnar mer enn jeg skriver en bok. Har jeg fantasi i det hele tatt, eller refererer jeg bare til "virkelige" hendelser? Spørsmålet da blir jo i hvilken grad gunnar er virkelig. Er han fullstendig fantasi og fiksjon, så er boken akkurat det samme. Er han en virkelig figur som ikke bevisst blir styrt av meg, så er boken mer en fortelling om hans liv. Jeg tror ikke det er negativt. Jeg er uansett fornøyd med hvordan det hele utvikler seg. Det er forlaget også, og da skal jeg ikke prøve å forandre prosessen jeg tydeligvis bruker. Men det er allikevel en rar tanke. Der har jeg følt at jeg har jobbet i så mange år, og brukt mitt sinn og fantasi til å skape en verden som ikke eksisterer i virkeligheten, men så viser det seg at kanskje mitt sinn og fantasi har skapt det hele uten min påvirkning overhodet.

Mange forfatter beskriver sine tekster som om de ikke er laget av forfatteren selv i det hele tatt. Forfatteren er bare en "forteller", og har ingen påvirkning over karakterene de skriver om i det hele tatt. Deres karakterer og figurer i historien forteller forfatteren hva som skjer, og forfatter bare formidler det hele. Så på samme måte er det kanskje slik at jeg bare formidler en historie. Om gunnar er kilden og inspirasjonen, eller om det hele er fullstendig fantasi og et resultat av en enorm mengde arbeid, er kanskje ikke så viktig uansett.

Utrolig fremtid

2011-03-22T22:19:00.000+01:00

Hva med en bakstrengstimulator?
Hva med et smertefritt liv?

Ja, takk. Begge deler.

Som jeg nevnte sist, så kom resultatet på Statens Senter for Epilepsi avgjøre min fremtid.
Jeg ble sendt til Statens Senter for diagnoseavklaring i forhold til epilepsi. Hvis jeg ikke hadde epilepsi, så skulle doktoren operere.
Doktoren kommer til å operere.

Det betyr at jeg vil sannsynligvis i løpet av Mai få lagt inn i ryggen noe som kalles for bakstrengstimulator. Stilige og spennende saker, men altfor innviklet for meg å begynne og forstå meg på. Uansett vil stimulatoren høyst sannsynlig forandre livet mitt. Jeg kan få et liv med smerter så milde at jeg ikke vil bli påvirket av dem i hverdagen. Det høres ganske deilig ut, og det høres ut som en fremtid jeg ikke helt hadde trodd skulle komme til å bli en realitet.

Nå er det altså sånn det blir. Helt sikkert.

Klatretur opp skjebnens fjell

2011-02-28T15:39:00.001+01:00

Mitt siste innlegg handlet om hvor lyst jeg har til å gi opp. Det handlet om hvor mye jobb det er å få folk til å tro at jeg alltid ser lyst på livet. Innlegget handlet om at den positive Daniel stort sett bare er skuespill. Om jeg smiler, så er det fordi jeg vil at du skal tro at alt er bra. Om jeg ler, så er det for å undertrykke lysten til å gråte. Slik er det fortsatt, men det ser ut til at det kan forandres.

Jeg er i ferd med å ta det siste skrittet mot et liv med sanne gleder og naturlig latter. Jeg håper av hele mitt hjerte at det jeg driver med akkurat nå er det siste jeg vil trenge å gjøre for å endelig få et bedre liv. I syv år har jeg gått en utrolig bratt og kronglete vei. Veien har gått opp et omtrent ubestigelig fjell. Jeg har snublet og falt ned mange ganger, men nå kan jeg endelig se over på den andre siden. Toppen er nådd og passert, og gleden med å endelig komme ned fra mitt livs vanskeligste tur skal bli enorm.

Første etappe av turens siste del foregår på et sykehus i Sandvika utenfor Oslo. Spesialsykehuset for Epilepsi er en del av Rikshospitalet, og her har jeg snart vært i en uke. Planen er at jeg skal bli her til den ellevte. Her blir jeg fulgt med kameraer, jeg går rundt med elektroder på hodet og ethvert anfall blir loggført til minste detalj. Resultatene av oppholdet her, vil avgjøre hvordan den siste etappen av denne forferdelige reisen vil arte seg.

Målet med innleggelsen på Epilepsisykehuset (SSE) er å finne ut om smertene og anfallene jeg av og til får kan forklares med en eller annen form for Epilepsi. Noen leger tenker til og med at hallusinasjonene også kan forklares med Epilepsi. Men det krever en god prøver og tester å bevise det, og det er akkurat det jeg driver med nå. Om det er slik at jeg har Epilepsi, så kan man behandle det på mange måter. Medisiner, operasjon, Vagusnervestimulator o.s.v. Resultatet vil nok uansett være at jeg blir så godt som frisk.

Om det viser seg at jeg ikke har Epilepsi, så kommer jeg til å blir operert på Aker. Hvis jeg ikke har Epilepsi, så er all utredning ferdig, og i stedet for å bry seg meg å gi smertene et navn, så vil man gi dem en løsning i stedet. Smertelegen min der vil operere inn noe som kalles "Bakstrengsstimulator". Denne legges inn i ryggmargen og dras med en ledning inn under ribbena i brystet og til en mottaker skrudd fast i brystbenet. Et aldri så lite maskineri skrudd inn i kroppen. Denne maskinen vil jeg ha en fjernkontroll til, og jeg kan velge å sende strøm i forskjellige styrker inn i ryggen. Det vil hindre smertesignalene. Forhåpentligvis.

Uansett; poenget mitt er at jeg ser over på den andre siden nå. Uansett hva resultatet av mitt opphold på SSE blir, så er det en varig løsning i sikte. Det ser ut til at jeg endelig kan få et tilnærmet smertefritt liv. Om jeg har Epilepsi, så kan det behandles. Om jeg ikke har Epilepsi, så kan Nevropati behandles. Men det har vært tøft. Veien har vært lang. Det har tatt syv år. De syv lengste årene i mitt liv.

Jeg forstår nå at det er sånn det må være. Bare oppholdet her på Epilepsisykehuset er ganske drastisk. Et kamera er rettet mot meg 24/7. Bakstrengsstimulatoren er også drastisk. Ikke mange mennesker har en slik i Norge. Ikke mange har en slik i verden. Jeg er heldig tross alt. Det er det jeg ser. Men det måtte syv år til. En lang kamp og en utrolig vanskelig tur mot løsningen. Løsningen som satt mye lenger inne på vidda enn det jeg noen gang hadde forestilt meg. Hadde jeg visst om denne klatreturen der jeg fikk en intens stikkende smerte i brystet på vei ned trappa på vei til skolen i USA i 2004, så hadde jeg nok aldri vurdert å ta på turskoa. Men nå er det gjort. Jeg kan begynne å snøre opp og jeg kan høste godene en lang og frisk klatretur gir på sikt. Endelig kan jeg sette meg ned i solveggen og nyte gleden man får over å ha besteget et enormt hinder og kommet ned igjen mer eller mindre like hel.

Neste gang dere ser meg, så har jeg et svar. Da har jeg allerede tatt av meg klatreutstyret, og grilldressen er på vei på. Hamburgerne ligger på grillen. Grillen drives av gass, og humburgerbrøa er hjemmelaga.

Et smil om munnen

2011-01-21T23:05:00.000+01:00

Dere tar feil. Det er bare en fasade. Jeg er helt nødt til å innrømme det. Hver gang folk forteller meg at jeg alltid virker så positiv og fornøyd, så smiler jeg og sier takk. De forteller meg at de ville forventet at en person med mine problemer ville være mer negativ, eller i hverfall mer deprimert.

Ja, jeg gjør så godt jeg kan. Absolutt, men bare rundt andre. Jeg setter på en maske av positivitet og lyse fremtidsutsikter, men det er akkurat det det er: en maske. Skuespill rett og slett. Jeg vil at folk skal tro at alt er fint. Jeg håper at folk flest tror at jeg ser lyst på hverdagen og fremtiden. På den måten slipper jeg medfølende kommentarer og folk som synes synd på meg. Det gjør meg stort sett meget ukomfortabel. Jeg kan i stedet bare ta på meg maske og si: "Jeg har det kjempebra!"

Ganske så bevisst har jeg ikke skrevet mye om den vanskeligste sommeren i mitt liv. Jeg har følt at situasjonene i detalj ikke har noe på Internett å gjøre. Alt som foregikk er nok ikke så interessant uansett. Slik skal det fortsatt være. Men, jeg vil gjerne skrive litt om hvordan jeg følte meg. Det var nemlig i sommer jeg virkelig forsto at jeg bare hadde på en maske.

Skilsmisse og separasjon er det mest grusomme jeg noensinne har gått igjennom. Jeg trodde ærlig talt at jeg kunne takle alt, men jeg forsto raskt at jeg ikke kunne takle skilsmisse på noen god måte overhodet. Nå skal det sies at i ekteskap er det alltid to parter og to sider av en sak. Så min daværende kone slet nok akkurat like mye, og jeg unner henne ikke det på noen som helst måte. Jeg har et oppriktig ønske om at hun har det bedre nå. Allikevel måtte jeg konsentrere meg om meg selv, men som alltid, når jeg konsentrerer meg om meg selv, så går jeg rett ned i kjelleren. Fokuset på andre ting enn meg har ofte latt meg ta av maska, og allikevel føle meg noenlunde bra. Jeg har stort sett alltid drevet meg ting for å sentrere tankene på ting der jeg enten føler meg produktiv, kreativ eller som en ressurs. Nesten ingenting gjør meg lettere til sinns. Ikke en gang det klarte jeg i sommer. Det ble minimalt med blogg, og boka som jeg har skrevet på mer eller mindre hver dag i syv år, ble lagt på ventehylla. Hele dagen, alle dager gikk til å sitte alene i sofaen i min nye leilighet ved stranda helt sør på Nøtterøy utenfor Tønsberg. Øde. Langt fra venner og folk flest jeg trivdes med. Foreldrene mine bor i nabohuset, og det satte jeg enorm pris på. De støttet meg mye, men jeg savnet alt jeg hadde mistet. En hel familie. Nesten alle vennene mine. Min maske og min verden smuldret opp rundt meg.

Om jeg noensinne blir konfrontert med en liknende situasjon igjen, kommer jeg til å gi opp. Jeg kommer til å være helt passiv. Jeg vil la alt gå sin gang, og la alt som vil skje, skje. Jeg orker ikke. Smertene kommer alltid til å være der. Sårene som har leget, har fortsatt veldig skjøre arr som når som helst kan bli brutt opp igjen. En nedtur så enorm at jeg gikk fra et 24/7-aktivt liv til bare å sitte i en sofa og glane i veggen 24/7 er noe jeg for enhver pris skal unngå i fremtiden. Jeg satt der, som sagt i min nye leilighet, og lot passivt en sorg større en noe annet jeg har kjent tidligere ta over hele min psyke og kropp. Colabokser, sjokoladepapir, medisiner, ølflasker og Gud vet hva slags annet drit lå strødd ut over enhver flate der jeg bor. Min eller så tvangstankepregede ordentlighet forsvant som dugg for solen. Følelsen av å bry seg var helt borte. Stopp å spise, stopp å bevege deg, stopp all sosial omgang, og om du har sosial omgang, pass godt på å gjøre deg til uvenner med alt og alle. Det var oppskriften min. Kjelleren var et drittsted, men men jeg gjorde ikke så mye for å komme ut derfra. Ikke en gang psykologen, trass hans iherdige forsøk på å få noe ut av meg, fikk ikke vite noe som helst. Snakkeviljen, og for så vidt evnen, var borte. Den minste lille tanke på hva som hadde ledet meg dit jeg var, fikk meg alltid til å eksplodere i tårer. Om noen hadde sett meg i den dårligste perioden, hadde de nok forstått at den Daniel de kjente, ikke var der lenger. Masken var borte. Komplimentene om positivitet og livsglede hadde nok ikke sittet så løst.

Så det er derfor jeg spør meg selv; er det slik jeg alltid har vært, og er det slik jeg er? Har det som jeg sier alltid bare vært en maske? Dessverre må jeg nok si at svaret på det er ja. Jeg må manne meg opp til enhver sosial situasjon, nesten uansett hvem jeg skal være sammen med. Bare de som er meg aller nærest, de en eller to personene, får se den virkelige Daniel. At den ene personen er min samboer og den andre er en hallusinasjon forteller noe om hvor viktig det er for meg å bære maska. Det synes jeg er vanskelig. Jeg skulle absolutt ønske at det ikke var slik. Jeg vil ha det bra! Jeg vil våkne opp og oppriktig fortelle meg selv at jeg har sovet godt og at jeg kommer til å ha en bra dag. Noe slikt kan jeg ikke huske når sist skjedde. Allikevel kommer maska på om morgenen.

Alt og alle får se den Daniel de alltid har kjent. Den som trosser enhver motgang. Den som kjemper seg gjennom smertehelvete og hallusinasjonsjævler med et smil om munnen.

Danny, Iselin, Cecilie, Irene

2011-01-17T22:52:00.000+01:00

Min bok nærmer seg avslutningen. Det er på tide. Jeg har skrevet på greinet i snart syv år. Forlaget er fornøyd!

Mange spør meg hva den handler om. Det klarer jeg aldri å forklare, og uansett ville plottet være for intrikat til å kunne fortelles på en fornuftig måte.

Det er derfor jeg vil dele dette med dere. Jeg satt og surfet på Internett tidligere i dag, og fikk plutselig en trang til å skrible ned noen setninger. Jeg ante ikke at det jeg skulle komme til å skrive mer eller mindre forteller meg hva jeg skriver. Det var en skikkelig merkelig følelse, og det ser kanskje ikke ut til at det betyr så mye eller noe i det hele tatt, men her er i hvertfall det som havnet på servietten:

Engelen på toget gav han telefonnummeret sitt gjennom en død jentes dagbok.
Om han ringer det vil han få en smakebit av himmelen.

Den gode vennen burde vært en engel!

Den døde forloveden burde vært en engel?

Han ringer til himmelen og ser verden fra oven.

Fra døden og ovenfra ser han alt.

Den endelige overgang

2011-01-05T01:31:00.001+01:00

Det finnes i skogen en uventet lysning
som bare kan finnes av den som går vill.

Tomas Tranströmer

I flere år har jeg holdt meg unna temaet selvmord på denne bloggen. Jeg skal inn på det temaet nå. Jeg kommer ikke til å beskrive meg selv på noen som helst måte, og likheter man kan finne med meg eller andre virkelige personer, er ikke skrevet med intensjon. Jeg advarer sterkt mot å lese videre om man av en eller annen grunn er følsom på temaer som dette.

Sitatet på toppen fant jeg i en bok jeg har lest mange, mange ganger. "Å leve av kilden" er en bok av Ylva Eggehorn som jeg fikk av en prest jeg kjenner. Boka i seg selv har tilbrakt ekstremt lite tid i min bokhylle, og enormt mye tid i mine hender, enda den ikke en store greia. Men boka er ikke poenget. Poenget denne gangen er noe jeg aldri har skrevet om før, til tross for at jeg har skrevet om det aller meste innen psykiatri. Poenget denne gangen er selvmord.

Rettere sagt: Poenget denne gangen, er folk som ikke begår selvmord.

Jeg har en teori, og det er mulig at den ikke er rett, men jeg er temmelig sikker. Den teorien går ut på at alle mennesker som vil leve, de lever. Alle fysisk oppegående mennesker som har et oppriktig ønske om å dø, de dør.

Grunnen til at jeg tenker på dette er at jeg flere ganger har hørt utrykket: "Men det er jo ikke noen vits i å gjøre det enklere for ham/henne." Jeg synes at noe slikt bare er tull. I følge min teori over, så vil alle som virkelig ønsker å ta sitt eget liv klare det. Det er nemlig ikke så vanskelig. Livet er mye skjørere enn man skulle tro, og menneskekroppen tåler langt mindre enn den maksimalt kan klare å gjøre med seg selv.

Jeg tenker for eksempel på en situasjon der man har lagt inn et suicidalt menneske. Man har avverget katastrofen, og man har, mens dette mennesket er på sykehus, fjernet eventuelle skytevåpen, luftgevær, skalpeller og hva mer skal være fra personens bosted. Da dette mennesker kommer hjem, og fortsatt er like syk, går personen rett inn på kjøkkenet og finner seg en kniv.

Atter en gang: Poenget mitt er at man aldri kan hindre et menneske som virkelig vil ta sitt eget liv fra å gjøre det. Det krever ikke enormt mye fantasi. Man kan aldri sikre seg mot det. Man kan fjerne de åpenbare farene, men alle har et kjøkken. Alle har en verktøykasse. Alle har en taustump. Det hjelper ikke hva man gjør om man har med noen ekstremt suicidale å gjøre.

Man må heller konsentrere seg om behandlingen. La ikke en person som har det så vanskelig få være for seg selv før man er absolutt skråsikker på at faren er over.

Kanskje du synes nå at jeg er veldig dyster og pessimistisk. Kanskje jeg til og med har gått over streken og snakket om ting jeg ikke burde. Det kan jeg forstå. Men jeg trengte bare å lufte dette. Men, det er en positiv side. Jeg tenker jo, at siden folk som virkelig vil skal klare, så kommer ikke folk som ikke har et inderlig ønske, til å klare noe som helst. "Selvmordsforsøk" er et mye brukt uttrykk som ironisk nok aldri blir brukt om virkelig suicidale mennesker. De er nemlig allerede døde. Så godt som alle som har begått selvmordsforsøk og kunnet fortelle om det etterpå, klarte ikke å gjennomføre av en eller annen grunn. Noe stoppet dem. Selvfølgelig kan noe ha gått galt, men til og med der tror jeg min teori gjelder. Det er ikke så vanskelig. Som jeg sa: noe stoppet dem.

Viljen til å leve. Viljen til å se hva som skjer. Viljen til å prøve en gang til, eller litt til. Redselen for døden. For det ukjente.

Mange kjenner seg igjen i ordene i avsnittet over. Jeg gjør i hvertfall det. Det gjør meg så langt fra suicidal man kan komme. Merk at jeg allikevel fortsatt vet hva jeg snakker om.

Som jeg startet med, så har jeg vært veldig forsiktig fra å snakke om dette temaet på denne bloggen. Det et er enormt følsomt tema, som det ikke bør snakkes lett om. Jeg er utrolig lei meg om jeg har tråkket på noens føtter, og ingen jeg kjenner og ingen jeg har hørt om har vært i mine tanker som eksempler i dette innlegget. Jeg mener ikke at det jeg sier er sannhet på noen som helst måte, men det er min teori og mine tanker.

Havregrynet snakker til meg

2010-11-29T12:08:00.000+01:00

Veldig ofte når jeg skriver i boka mi, bruker jeg sitater fra gunnar. Det meste av de tingene jeg setter i bolken "Quote of the..." er sitater han har gitt meg, enten i dagligdags snakk, eller kommentarer på det jeg gjør.

Det som skjedde i dag var at han påstå at havregrynet absolutt var levende, og at det prøvde å få kontakt med meg. Jeg syntes ikke det virket noe særlig sannsynlig, men allikevel la jeg øret mot skåla for å lytte. Med melk på øret ble jeg nesten fersket av samboeren min, men siden jeg ikke svarte havregrøten, tror jeg det gikk bra.

Selv syntes jeg det var ganske motbydelig å spise snakkende havregryn, så til store protester fra gunnar, helte jeg hele dritten i dass. Han synes ikke jeg var noe grei, og kalte meg drapsmann. Da jeg nevnte at det var bonden som burde ha drept havren i første omgang, lurte han på om ikke jeg ville bli med han og gi bonden juling for ikke å ha gjort en god nok jobb.

Men nok om det. Havregrynet er på de evige slagmarker. Poenget mitt er at jeg brukte dette sitatet i boka mi. Jeg sitter faktisk på kontoret akkurat nå og jobber med den. En av hovedpersonene er veldig innesluttet på grunn av en trist hendelse, og hun takler det med å kommunisere med havregrynene sine.

Ja ja. Sånn kan det gå.

En schizofren blogg

2010-11-27T18:09:00.001+01:00

Flere ganger den siste tiden har både folk jeg kjenner og folk jeg ikke kjenner stoppet meg på gata for å fortelle meg at de setter pris på Sansebedragenes Samtaler. Mange tar også privat kontakt med mail eller telefon, men det er ikke det jeg skal snakke om. Jeg skal snakke om hva en av disse menneskene sa til meg her om dagen:

Bloggen din ser schizofren ut...
var utsagnet dette mennesket hadde til meg.

Punkt 1:
Ler meg ihjel.

Punkt 2:
Hvordan kan en internettside få en en psykisk sykdom?

Punkt 3:
Er det i det hele tatt, for blogg eller menneske, å være schizofren?

Punkt 4:
Skal skrive innlegg om dette.

Punkt 1 er reaksjonen jeg fikk av denne kommentaren. Om Punkt 2 så spurte jeg personen hva hun mente med det, og hun siktet til den stadige forandringen av humøret til innleggene, designet som forandres og den ekstremt varierende (mentale) innleggsaktiviteten. Det kan jeg forstå. Konklusjonen er jo da at Sansebedragenes Samtaler faktisk har en psykisk sykdom. Diagnose vurdert og satt.

Det tredje punktet er en litt mer alvorlig sak. Jeg vet jo selvfølgelig at en internettside ikke har følelser i det hele tatt og kan derfor ikke ha en mental sykdom. Men hva med et menneske? Er det mulig for et menneske å være schizofren? Dette er noe jeg har tenkt mye på. Jeg har til og med snakket med psykologen min om dette. Hun var ganske så enig i dette resonnementet:

Niks. Det er ikke mulig å være schizofren. Man kan nemlig ikke være en sykdom. Man er en person. Man er ett menneske. Man er ikke en sykdom. Derimot så har man kanskje en sykdom. Kan et menneske ha schizofreni? Så absolutt!

Ordkløyveri! vil mange si. Kanskje det, men om man tenker litt på hva man egentlig sier til og om et menneske man beskriver på denne måten, så kanskje man forstår bedre. Det er ingen som har lyst til at det eneste som identifiserer en selv er ens sykdom. Ingen vil at folk skal tenke den schizofrene mannen/dama. Ingen vil heller bli kalt Daniel Deprimert, eller Sundal Schizofren. Man kan sammenlikne dette med andre sykdommer. Ingen er kreft. Ingen er kols. Ingen er brukket ben. Hvorfor kan man da være schizofren?

Kan forklaringen ligge i forskjellen psykiske og somatiske (kroppslige) sykdommer? Ikke helt. Man kaller folk for diabetikere om de har diabetes. Man kaller ikke folk med splittet personlighet (Multippel Personlighetsforstyrrelse) for en splittet person. Så forklaringen ligger neppe i psykisk og somatisk forskjell.

En person som uten tvil har schizofreni...
Du kan se det på han!

Jeg tror derimot at forklaringen ligger mer i fordommer. Dette er noe jeg har skrevet om mange ganger. Jeg sier ikke at alle som omtaler en person med schizofreni har fordommer om de skulle komme til å kalle personen for schizofren. De har kanskje bare ikke tenkt over dette. Det er nettopp det som er poenget mitt. Hvis man tenker over det, så skjønner man at man av flere grunner ikke ville likt å bli kalt for schizofren, uavhengig om man har sykdommen eller ikke. Fordommene kommer inn når man fortsetter å bruke dette utrykket om et individ. Folk man snakker til kopierer måten å omtale personen på, og til slutt er det eneste som kjennetegner mennesket en schizofren tulling som ikke gjør annet enn å snakke med stemmer i hodet. Man vil ikke at slike ting skal være det første folk skal tenke på når de tenker på deg. Ingen er interessert å bli dømt etter den modellen. Den modellen setter i gang en hel haug med forutinntatthet og bygger enda mer opp rundt fordommer.

Noen har fortalt meg at da støtter jo jeg oppunder den tabu det er på dette temaet.
Niks, det gjøre jeg ikke,

For jeg heter Daniel, og jeg har nemlig schizofreni.

Nobelprisen går til dr. Frankenstein

2010-11-26T16:41:00.000+01:00

Over en tid har jeg holdt foredrag om mine opplevelser i psykiatrien og om mitt liv som psykiatrisk pasient. Her er en av tingene jeg har snakket om.

Tvang i psykiatrien er noe det finnes et enormt fokus på for tiden. Man kan se dokumentarer på TV og Brennpunkt, hundrevis av bloggere snakker om temaet og til og med menneskerettighetsforkjempere har tatt til seg saken som en viktig ting å arbeide i mot. Tvang i psykiatrien i dag er et stort problem.

Tvang i psykiatrien før i tiden var et ENORMT problem. Men da, som i dag var det bare pasientene og ikke psykiatrien det var et problem for. Før i tiden kunne man tvinge en psykiatrisk pasient til stort sett alt med bakgrunn i en rekke regler laget på håpløse misoppfatninger av menneskers psyke. Jeg snakker først og fremst om lobotomi.

Den siste lobotomien i Norge ble utført i 1974, så når jeg skriver "før i tiden", så snakker jeg ikke om så veldig lenge siden. Det lever fortsatt lobotomerte mennesker i Norge i dag selv om en altfor stor del av pasientene som ble operert enten døde under behandlingen, eller av komplikasjoner senere. Den portugisiske legen Egas Moniz utviklet prosedyren og fikk senere Nobelprisen i medisin for det i 1949. Dette var med begrunnelsen at hans arbeid hadde bidratt til å "løse et pleieproblem innenfor psykiatrien". I førti og femtitallet begynte man såvidt å se bruk av lobotomi, men senere i femtiårene og i sekstiårene eksploderte antallene av pasienter som ble behandlet med denne barbariske operasjonen. Særlig Norge var ett av landene som tok til seg lobotomi som en helt stuerein og bra metode for å "behandle" psykiatriske pasienter, og man brukte det på en rekke psykiske lidelser, men særlig schizofreni.
"Pleieproblemet" på den tiden da Moniz fikk Nobelprisen besto stort sett i ganske dårlige resultater med de få skikkelige behandlingene man hadde for denne typen lidelser, men at "pleieproblemet" ble løst kan ikke forklares med at pasientene ble friske. Derimot mistet man som sagt en god del pasienter med dette inngrepet. Det har blitt snakket om at så mange som en tredel mistet livet på det verste. En annen tredel ble veldig redusert i alt de hadde av funksjoner, også i det deres sykdommer gjorde med dem. At de ofte fikk Epilepsi, urininkontinens og at en stor andel ble hundre prosent pleietrengende ble det fokusert lite på. Den siste tredelen fungerte noenlunde, men pårørende kjente de ikke igjen. Det ble beskrevet at man mistet alt av følelser, personlighet og stort sett alt av menneskelige egenskaper. Da kan man lure på om det var verdt å lobotomere når risikoene var så store. Men absolutt, Nobelkomiteen hadde rett. Pleieproblemet for psykiatrien ble stort sett løst. Nå var det heller familie eller andre områder innenfor medisin som måtte ta seg av restene etter psykokirurgenes herjing. Ansvarsfraskrivelse er ikke noe man må lete lenge for å finne i helsevesenet og spesielt i psykiatrien nå for tiden heller.

Lobotomi ble utført med varierende metoder, men inngrepets mål var å kutte nerveforbindelsene mellom de fremre hjernelappene og resten av hjernen. I starten ble dette gjort med alkohol, men skalpellen kom også fort i bruk. Man kunne for eksempel gå opp i skallen via øynene. En del land driver fortsatt med dette, men selvsagt på et ganske annet nivå. Blant andre Italia og Sverige praktiserer lobotomi, eller leucotomi som man liker å kalle det i sykehusene. Nå for tiden blir det stort sett utført med laser, og man risikerer ikke på langt nær like alvorlige komplikasjoner som man gjorde før i tiden.

I Norge i dag er medisiner den eneste lovlige formen for tvangsbehandling. Man kan på ingen måte operere noen mot deres vilje, og det skal også ekstremt mye til før man kan tvinge en pasient til å ta medisiner. Man kan holde folk på sykehus mot deres vilje, men for min del, de gangene det har skjedd med meg, så har tanken på å ikke trenge å være redd for å få kuttet av nervetrådene i panna gjort det hele til en sak som ikke har plaget meg. La oss si at jeg var innlagt på Lier eller Gaustad i 1960. Der ble folk dratt ned i kjelleren omtrent daglig slik at doktorene kunne leke seg. I tillegg til isbad, elektrosjokk uten bedøvelse, isolasjon og ekstrem søvndeprivasjon var lobotomi bare ett av de forferdelige overgrepene som ble begått mot psykiatriske pasienter. Dette bare for noen få tiår siden. Det ligger mange sider på Internett med bilder fra de gamle behandlingavdelingene på Lier. Det krever ikke mye fantasi for å kjenne grøsninger på ryggen over de forferdelige skjebnene og situasjonene som utspilte seg på asylet.

De gjenlevende lobotomerte menneskene i Norge i dag fikk etter en lang og slitsom kamp på slutten av nittitallet en oppreisning på 100 000 kroner hver. Psykiatrien har fremdeles den dag i dag nektet å unnskylde seg. For min del vet jeg ikke om et pengebeløp på noen størrelse kan erstatte et ødelagt liv og den grunnleggende retten til å bestemme over seg selv.

gunnar og Daniel på skøytetur

2010-11-25T22:59:00.004+01:00

Jeg visste lite om at gunnar kunne stå på skøyter inntil jeg kom på skøytebanen i går. Min samboer og jeg dro nemlig til Tønsberg i går for å teste hennes skøyteegenskaper. Hun viste seg å være temmelig flink til å være fra California. Jeg må absolutt innrømme at flere nordmenn på den samme skøytebanen gjorde det langt dårligere.

Men en som gjorde det bedre enn alle, det var gunnar. Han hadde det morro med å suse forbi meg i en møkkafart for å skremme meg. Det med stor suksess. Det var ganske vanskelig å skille på han og virkelige mennesker der ute i kulda, men ikke fordi jeg var psykotisk, heller fordi han valgte å opptre som folk flest i utseende. Rett som det var gikk jeg ut av veien for folk jeg trodde var virkelige men som viste seg å være gunnar. Allikevel tror jeg ikke noen andre der merket hva jeg opplevde.

gunnar er ikke noe særlig fornøyd med at jeg skriver dette. Men det driter jeg i. Jeg kan ikke la han komme i veien for meg. Hverken på isen eller her hjemme i stua. Jeg er dritt lei av at han har noe han skulle ha sagt og gjort i enhver situasjon i livet mitt. Jeg følte i mange år at jeg hadde klart å ta bedre avgjørelser uten han, men nå får han ikke være med på noe som helst. Jeg klarer ikke få han vekk. Men jeg kan klare å overse han.

Fra venstre; gunnar, meg og min samboer.

Som du kanskje forstår har jeg nettopp beveget meg inn i en ganske god periode. Dette gjelder både smerter og hallusinasjoner. De gangene jeg har hatt slike perioder bruker jeg de for alt de er verdt. Det kan denne bloggen vitne om. Jeg vet av erfaring at høyst sannsynlig kommer ting tilbake. gunnar vil plage meg mer og smertene vil sannsynligvis atter en gang sørge for et anfall mitt i en kafé eller en rulletrapp. Men det kan jeg ikke la meg plage meg nå. Ikke noe som helst kan plage meg nå. Ikke små kommentarer fra gunnar, ikke den deprimerende følelsen han gir meg når han sier at han planlegger comeback, ikke tanken på smerter og ikke den separasjonen jeg er på vei igjennom. Jeg skal fortelle dere mer om det en annen gang.

Ekstrem kontrast

2010-11-24T21:10:00.000+01:00

Kryobehandlinga gikk som forventet. Ekstremt smertefullt, men så til de grader verdt alle hylene, tårene og blackoutene som kom og gikk mens doktoren kjørte nål etter nål inn i brystet mitt. I det han stikker inn nåla, treffer han ribbenet. Med en skrapende følelse sklir han nåla langs ribbeinet til han treffer på nerva. Der setter han på strøm for å være sikker på fulltreffer, og så fryser han hele greinet ned til kalde polartemperaturer. Det hele ville jeg ikke unnet min verste fiende.

For å dempe de verste smertene kjører de på med intravenøst morfin underveis. Det hjelper noe, men det tar ikke på langt nær alt. Også etterpå, mens jeg lå og kom meg etter "operasjonen" hadde jeg ekstremt vondt. I sårene der legen har stukket, og i områdene rundt de fryste nervene fikk jeg en skikkelig sprengende følelse. Dette ble taklet med enda mer intravenøst morfin. Med min samboer og støttekontakt ved min side, sov jeg meg gjennom de neste tre timene. Da doktoren hadde sett på røntgenbildene og konstatert at lungene fortsatt var like hele, så fikk jeg dra hjem.

På veien hjem stakk jeg innom Bare Barista i Tønsberg for å kjøpe kaffe. Jeg følte meg bra nok til det. Jeg vet ikke om det var medisinene som holdt meg gående, eller om jeg presset meg litt ekstra for å få meg noe kaffe, men jeg klarte allikevel å ta en tur dit. Der møtte jeg en av dere blogglesere jeg ikke kjenner personlig, og det var veldig hyggelig. Jeg må virkelig si at det varmet godt å bli spurt hvordan det hele gikk og å kjenne omtanken til en i utgangspunktet vilt fremmed person. Jeg ser fram til å snakke mere med henne.

Endelig hjemme satte jeg igang med å ta oppvask, vaske badet og kjøkkenet, vaske vinduer og rydde opp. Ikke før da forsto jeg at det nok var medisinene som holdt meg gående. Det påfølgende krasjet var like stort som aktivitetsnivået hadde vært. Jeg mer eller mindre svimet av i stolen min der jeg sov meg gjennom mesteparten av kvelden. Endelig i seng, da medisinene var helt ute av kroppen, kom den sprengende smerten tilbake, og natten ble brukt til å spille teite spill på mobiltelefonen.

MEN: Great success! I dag har jeg vært stort sett smertefri i forhold til nevropatien. Ekstremt lite brystsmerter, og dermed har også hallusinasjonene hatt mindre å prate om. For en FANTASTISK dag. Jeg har til og med vært på ishallen i Tønsberg og stått på skøyter med samboer og familie. Lurer på om ikke det kommer et lite blogginlegg og noen bilder fra det i morgen.

Takk for all støtte jeg har fra dere lesere. Det betyr så ekstremt mye å høre hvor mye dere bryr dere. Dere inspirerer meg!

Atter en Kryo

2010-11-22T21:09:00.007+01:00

Nok en gang skal jeg på den uendelige smertefulle "operasjonen" som kalles kryobehandling. Jeg har skrevet om det her på bloggen mange ganger før, men jeg skriver om det igjen, for det er ikke så lett å la vær å tenke på det.

Klikk for å se hva doktorn selv skriver om dette.

Kryobehandling gjøres for å lindre smerter, og det er bare et par steder i landet som driver med det. Heldigvis for meg er nok min smertelege en av de aller beste på akkurat dette. Ikke mange får kryobehandling, og hvis man får det er det stort sett fordi vanlig smertebehandling ikke funker godt nok.

Så klokka 0640 i morgen setter jeg meg på bussen for å dra til sykehuset og til noe som jeg vil beskrive som VERST TENKELIGE SMERTE. Doktoren stapper en altfor tjukk nål inn i brystet og rett inn på en temmelig sensitiv og tykk nerve. Dette er en nerve som fra før er ganske sinna, i og med at det er den som gir meg smertene. Så setter legen strøm på den for å være sikker på at han har truffet riktig. Hvis jeg rykker til, så har han truffet. Deretter blandes to gasser inne i nåla som sørger for at nerva fryser til rundt minus 60 grader. Frysingen tar rundt et par minutter, og hvert eneste sekund av de to minuttene er fylt med en smerte som kjennes ut som om den skal ta livet av deg. Mange ganger har jeg vært temmelig nær med å trekke meg ut, og mange andre ganger har jeg svimet av og blacket ut. Dette gjør legen to ganger på denne nerven før han gjør det samme på to andre nerver. Hele tiden må jeg passe på å ikke bevege meg. Da kan nåla punktere en lunge. Doktoren sa at det var ca 20 % kjangse for det.

Det er klart jeg får smertestillene (type morfin) under hele prosedyren, men den hjelper ikke intenst mye. Etter hele greinet blir jeg liggende i noen timer for å slappe av og for å la legen se at alt gikk fint. De passer på at jeg ikke får noen bivirkninger som flat lunge, koma, smertesjokk, blødninger eller besvimelse.

MEN DET ER VERDT DET!
Jeg er så dritt lei av å hele tiden gå rundt med brystsmerter og stemmer i hodet som synes det er fantastisk morro at jeg ville kryobehandlet meg selv om ikke legen hadde hatt lyst til å gjøre det. Da jeg snakket med fastlegen sist, ringte hun har for å spørre om ny behandling. Han visste ikke helt når han kunne. Jeg tok en tur for å snakke med han, og senere på dagen ringte han meg og ga meg behandling fire dager etter. Fire dager etter er i morgen.

Jeg kjenner doktoren ganske godt. Jeg skylder han mye. Han har hele tiden vært fantastisk, og hver gang jeg er lagt inn på sykehuset kommer han for å ta en titt uansett om jeg er hans pasient eller ikke. Jeg husker spesielt en gang de hadde lagt meg i kunstig koma på grunn av smertene, og da jeg våknet satt han ved siden av senga mi. Han hadde tilfeldigvis hørt at jeg var der og stakk bare innom for å se til meg. Jeg følte at ingenting noensinne kunne gå galt igjen. Denne mannen er genial.

Jeg skal, om jeg klarer, skrive litt om hvordan alt gikk i morgen etter behandlingen. Sannsynligvis kommer jeg til å være temmelig sliten, men vi får se.

Ønsk meg lykke til!

Innlagt, Admitted

2010-11-09T21:19:00.006+01:00

Atter en gang ble jeg lagt inn på sykehuset. Denne gangen var det hallusinasjoner som plaget meg. Mac'en fikk jeg ikke med meg, så jeg blir helt nødt til å skrive blogg på iPhona mi.

Så her ligger jeg. I senga mi på Psykiatrisk Akuttmottak i Tønsberg mens jeg skriver blogg og hører på Jaga Jazzists "One Armed Bandit"
Jeg vet ikke helt hvor lenge jeg bør være her, men jeg kom jo tross alt i dag. Frivillig til og med! Jeg har det ikke så verst her. Hyggelige mennesker jeg kjenner godt på jobb, og stort sett ganske rolige pasienter. Allikevel savner jeg partneren og samboeren min helt enormt. Jeg vet jeg kommer til å se henne stort sett hver dag, men følelsen av å ikke kunne se henne akkurat når jeg vil er temmelig vanskelig. Allikevel er jeg som vanlig ved godt mot, og det hjelper både henne og meg.

Smertene og hallusinasjonene er intense, og jeg har tilbud om medisinering mot begge herfra. Jeg takker sjelden ja. Prinsipp. Men da må jeg også ta følgende. Jeg vet ikke hvor lenge jeg kan stå i mot.

For de som kjenner meg, så setter jeg stor pris på besøk.

Jeg skal prøve å få dette innlegget postet på engelsk også.

The second part of this entry is in English.

Once again I got admitted to the hospital. This time it was hallucinations that was bothering me. I couldn't bring the Mac, so I have to write this entry on the iPhone. (This section of the entry is translated later, red.)

So here I am, lying in my bed at Tønsberg Psychiatric Emergency Ward, writing blog and listening to the Norwegian band "Jaga Jazzist" with their song "One Armed Bandit" on my mp3 player.
I don't know for how long I should stay here. After all, I came in today. Voluntarily even! I think it's okay here. Nice people I know from before is working today, and most of my fellow patients are relaxed and calm. But despite this, I miss my partner incredibly much. I know I will see her as well as every day I'm here, but the feeling of not getting to see her when I want to myself is pretty hard. But I'm in good spirits, and that helps both her and me.

The pains and the hallucinations are intense, and the doctor here is offering to medicate both problems. I rarely agree to that, and I never agree to medicating the mental issues. It's a principal. But if I accept the pain medicine, I will have to take the consequences, both with side effects and hallucinations. But I don't know for how long I can stand the pain.

For those who want to visit me, they are all welcome.

Den egentlige grunnen

2010-11-08T21:11:00.004+01:00

Det varmer en bloggers hjerte når man får tilbakemeldinger og kommentarer på det man gjør.

Jeg har hele tiden siden jeg ble syk prøvd å ha en full åpenhet om hva jeg opplever og går igjennom. Alle som spør meg får svar, og det har så vidt jeg husker aldri skjedd at jeg har fått spørsmål om ting jeg ikke vil svare på. Jeg skal ikke nekte for at noen ting er vanskeligere å snakke om enn andre, men jeg tror at å dele mine erfaringer kan hjelpe andre, enten om de opplever slike ting jeg opplever, eller om de er en frisk og rask mann eller kvinne i gata.

Denne bloggen går under kategorien jeg vil kalle ganske vanskelig å skrive. Rett som det er så føler jeg meg rett og slett ikke i form til å skrive på den. Det kan komme av mange grunner, men hovedsakelig en stemme i hodet som ber meg la være. En annen grunn til at det noen ganger er vanskelig er også at ikke alt hører hjemme på Internet. Ja, jeg prøver som sagt å ha full åpenhet, men ting jeg kanskje vil fortelle deg under fire øyne, kan være ting ikke hele verden trenger å vite. På den annen side, om noen mener jeg legger ut for mye, at jeg legger ut ting de ikke vil vite, så trenger de ikke å lese bloggen heller.

Tabu rundt psykiatri er noe jeg siden alt startet har jobbet i mot. Å tie om det som skjer enkeltmenneskene opprettholder tabuene rundt det. I tillegg fører det til mye uvitenhet og feilantagelser. En psykisk sykdom er kanskje ikke helt sammenliknbar med en somatisk sykdom, men ofte kommer slike sykdommer på grunn av en kjemisk ubalanse der pasienten ikke har noen påvirkning fra eller til. Dette gjelder i like stor grad psykisk som somatisk helse. Ja, mange sykdommer kommer som følge av noe pasienten har gjort, men jeg vil i stor grad påstå at det faktisk gjelder mer somatiske sykdommer enn psykiske.

For ethvert menneske som kritiserer meg for hva jeg gjør jeg, så blir jeg enda mer engasjer og overbevist om hva jeg gjør. Jeg blåser i hvem som kritiserer. Det kan like gjerne være familie, kjente, leger, venner eller ukjente. Man kan ikke la andres uvitenhet og vilje til å opprettholde tabu styre sine egne avgjørelser om å gi andre mennesker forståelse om hvorfor man fungerer som man gjør. Om ikke man føler de kjenner meg som person noe bedre gjennom denne bloggen, så kanskje man lærer en bedre måte å forholde seg til slike problemer på.

Jeg vet at det er mer rundt meg enn psykiatri. Jeg fokuserer på mange ting på denne siden. Jeg sliter også mye med kroniske smerter, men fokuset er ofte på helt andre ting enn sykdom. Små historier, sanne eller usanne sniker seg ofte inn mellom innleggene. Allikevel har alt som blir postet noe til felles. Jeg vil vise folk en verden som sjelden blir snakket om og som er omsvermet av utallige misoppfattelser.

Det leder meg tilbake til kommentaren i starten på dette innlegget. Tilbakemeldinger på bloggen eller utenfor inspirerer meg. Ris eller ros er noe jeg med glede mottar. Om jeg skulle miste motivasjonen til tider, kan jeg love deg at en kommentar eller to setter viljen igang atter en gang.

Spectra sentinam in pavimento

2010-10-07T22:56:00.000+02:00

Aldri, av og til og hele tiden hadde jeg besøk. Cecilie var hos meg nesten hele tiden. Noen andre også en sjelden gang. Julie. Katrine.
Cecilie og jeg snakket ikke så mye, det var helt unødvendig. Jeg vet ikke om jeg alltid følte at det var et toveisforhold, psykologen min ville nok sagt at det ikke var det, men hun var definitivt der for meg hele tiden om jeg var der for henne eller ikke. Hun var som varmt vann rundt meg. Hun gjorde det nesten umulig å falle. Trengte jeg fler når jeg hadde henne? Jeg vet fortsatt ikke.
Det jeg vet er at jo mer jeg forholdt meg til henne, jo mer forsvant resten av besøket. Det besøket som aldri var der, fortsatte med det. Det besøket som var der hele tiden drev med sitt. Men det besøket som kom av og til, de jeg helst ikke ville se, de begynte å være mer sammen med Cecilie. Jeg er helt sikker på at hun ikke uten videre satte enorm pris på det. Hun ble gråere og gråere. De ubedte ble svartere og svartere, og til slutt var hele den sosiale kretsen min i gråtoner. Psykologen sa at han hadde sett "varselsignalene" en god tid. Han var litt overrasket over at jeg, "med min innsikt" ikke så det selv. At den som var nær og kjær, og at de som var uvenner, begynte å dukke opp og forsvinne mer eller mindre i løse lufta kunne vel ikke jeg ha forutsett.
Jeg vet ikke, og visste ikke, om man kan vandre rundt i en verden bare med folk man ikke kan forholde seg til på en sunn måte. Grå verden blir det av det.

Hvitt tilbake gjerne! De kunne like gjerne dukke opp i løse lufta for meg. Brydde meg ikke.
Men hvitt. Hvitt og godt.
Som en Mac eller som et blankt noteark....

The History of the Two Lovers

2010-09-29T22:31:00.003+02:00

From my notebook

I am sitting here at my office today, supposed to be writing on my book. But as usual these days, like everything else I do, the pleasant thought of you distracts me.
Although you can inspire me like nothing else, I easily get totally lost in the imaginary world where you has been with me since the beginning of time. Maybe I more easily fall into worlds like that; many will say I do. But anyway; a world like that would be a perfect world, and nothing like the world I usually write about with all it's sadness and reality. But for now, I would like you, my soul mate, to join me in this world in a few pages. I want to tell you about us. Our World. A world I hope and believe that one day will be true.
« I love you. » I tell you this every morning as I wake up. Usually, you are already awake, and very often I find myself waking up with my head resting on you shoulder. You tell me that you love me too, and even though you have told me this for the last fifty-something years, I still feel a wave of joy and gratefulness coming over me right before I answer with a « Thank you. » You are smiling. The most beautiful smile I have ever seen. I kiss your smile. Gently.
We get up together. Over the years we have established a routine that lets us do the things we need to do in our usually busy mornings. Most days I go in my office to write, and you usually get ready to go to work at the museum as a curator. But this day is different. We have both taken the day off. We do that once in a while to get time for each other. Therefore, I kindly tell you to get back in the bed so that I can serve you breakfast.
Many years ago, I would usually give you slices of bread with an apple-and-pear jam that you used to enjoy. But this jam went out of production many years ago, so I have started to make my own jam with apples and pears from our own garden. Two slices with the jam, a glass of soy milk, a small bouquet of wild flowers and a little declaration of my love for you, written on a napkin.
I gently put the tray with the food on you lap, I kiss you on you shoulder and sleepy head and whisper in your ear; « Jeg elsker deg. » Right then and there I get the inspiration and urge to write just a few more pages in the book I just started, so I ask you if that would be okay, and I leave you in the bed so you can eat in quiet and peace.
In my office I put on a LP-record with Miles Davis before I sit down to write on my 50th book. At least I thing it's the 50th book. I lost count. I should ask my publisher about that actually... It doesn't take long before you gently, for not to scare me, knock on the door and come in with a cup of freshly brewed coffee you just made on the espresso machine for me. I ask you to sit down next to me, together with me behind my desk for a moment. I more easily find inspiration when I have you around me, and your soothing smell alone makes me feel like a king when I write down the last few words in the book for that day. I ask you to read through what I have written for quality control, and you do that without difficulty at all even though the text is in a foreign language.
We haven't planned anything for this day. We have learned through all our years together that if we take things as they come, we find it easier to show the eternal love we have and always have had. That has been our main focus for as long as we can remember; never forget what we are for each other, and never forget who we are because of each other.
Not one day goes by without us telling each other how much we appreciate the company of the love of our life, and how happy just the fact that we have the other persons love makes us.
This day described may seem as a particularly wonderful day in our life, but not really. We have always had it like we had that day. Every day, nearly without exception, is as beautiful as the day before and the day I just told you about.
That is because of us.
That is because of how we know and treat each other.
That is because of:
Honesty, Respect, Kindness and Deep Affectionate Love.

En stor forandring

2010-09-25T00:02:00.002+02:00

Denne bloggen har vært stengt med passord ganske lenge.

Denne bloggen skal forandres.
Derfor fjernes mitt forrige innlegg.

Mitt liv er forandret.

Noen vil nok finne forrige innlegg støtende. Jeg har hele tiden mens jeg har skrevet her sagt at jeg skal så godt det lar seg gjøre å unngå å støte de som er nær meg og folk generelt. Jeg har fortsatt innlegget, men det er tatt vekk fra hovedsiden på bloggen. Jeg håper de av dere som ikke ville lese mer av meg kanskje vil vurdere å komme tilbake nå.

Fremover kommer denne bloggen til å bli mer konsentrert rundt mine tekstarbeider som forfatter. "Analytikerne" av dere kan nok allikevel finne en god del om meg i mine tekster. Spesielt dere som kjenner meg.

Jeg håper på en ny start for meg og for bloggen, og at jeg atter en gang kan fange deres interesse.

The worst June since 1988

2010-06-26T01:35:00.002+02:00

Except for the days between June 10th and June 20th.

I'm sorry, buy I am going to write this in Norwegian. I really don't have the energy to think in a different language right now.

Man kan på mange måter si at denne måneden har vært av den mer spesielle typen. Det har vært noen dager som mer eller mindre har vært rene himmelen, men flesteparten av dagene har vært preget av den mer motsatte siden av skaperveket.

Det er ikke hver måned man opplever å miste en mormor, å miste en katt, å la en ekstremt god venn dra til den andre siden av jorda, få beskjed av legene at jeg nok kan forvente meg et liv i ekstrem smerte, og få enda en ny diagnose, samtidig som gunnar står og ler av det hele.

Det var da amerikaneren min dro tilbake fra hennes tur her i Norge det hele toppet seg for meg.

Jeg hadde akkurat sagt adjø til henne, og var på vei bort til utgangen. Jeg kunne se henne der hun var på vei gjennom sikkerhetsjekken, og jeg snudde meg flere ganger for å vinke til henne. Hun hadde ganske så tydelig store problemer selv, og jeg synes det var forferdelig å se henne så lei seg. Det var siste gangen jeg snudde meg tilbake mot henne, (jeg var da ganske langt unna) at hun også gjorde det samme akkurat samtidig. Jeg vinket, men hun kunne ikke se meg. Akkurat da kunne jeg se en enorm fortvilelse i henne. Hun så desperat ut der hun med tårene fossene nedover kinnene så etter meg i folkemengden. Jeg fikk en pressende følelse av at jeg trengte å løpe ned diverse sikkerhetsvakter for å kunne holde rundt henne en siste gang, men det kunne jeg ikke la meg selv gjøre. Så der sto jeg da, kikkende på at hun gav opp sin søken etter meg, men en klump i halsen som sannsynligvis ville kvalt meg om jeg ikke hadde gått videre.

Turen ut fra flyplassen, kjøreturen med flytoget, gåturen oppover Karl-Johan og de få meterne over gulvet i Bakeri Samson der jeg skulle møte en god venn, skulle jeg ønske jeg ikke kunne huske. Jeg hadde hele veien tilbake til Oslo følt meg fullstendig tom. Akkurat som om jeg bare var et skall. Jeg hadde ikke noe mer å gi. Jeg kunne ikke ense at tiggere, selgere og tilfeldige forbipasserende ville meg det ene eller det andre der jeg gikk. Det eneste jeg virkelig enset var gunnar. Han fulgte meg hele veien fra flyplassen til bakeriet. Han lo. Han pekte. Det var bare jeg som kunne se og høre han, men det hindret meg ikke i å be han høylytt holde kjeft ganske så mange ganger.

Da jeg hadde gått rundt kvartalet rundt bakeriet for fjerde gang, bestemte jeg meg for å gå inn. Jeg stoppet foran døra. Jeg ble stående en liten stund, og jeg kjente den berømte dråpen som skulle få glasset til å renne over slippe taket i den tynne, tynne ubetydelige svarte dritten den hang i. Den traff det allerede overfylte glasset... Det rant over.

Der inne satt min venn. Jeg falt ned i setet ved siden av henne. Tårene hadde presset på i en time. Nå kunne jeg ikke holde tilbake lenger. Jeg klarte ikke bry meg om noen andre der inne. Jeg presset ansiktet ned i skulderen hennes og kjente verden falle sammen rundt meg.

Det går til et punkt for alle, så renner det over. Jeg, som så mange andre, har ofte hatt følelsen av at det snart renner over, bare for at noe av vannet i glasset fordamper og man føler seg bedre. Dette er første gangen jeg virkelig har opplevd det virkelige fossefallet av dritt rett i ansiktet (og glasset) på denne måten. Jeg føler meg rett og slett som en mental grønnsak.

Jeg klarer ingenting lenger. Håpløsheten tynger mer enn noen annen gang. Jeg vet ikke lenger hvordan jeg skal klare selv de enkleste ting. Her om dagen husket jeg ikke hvordan jeg skulle skru på mikrobølgeovnen for å varme meg en av de derre sørgelige rett-i-koppen opplegga...

Jeg gråt hos psykologen for første gang på seks år sist onsdag.
Jeg er glad det skjer en velkommen forandring kommende onsdag.

For hvis ikke, har jeg stor tro på en psykose som bringer meg inn i mørket lenger enn jeg noen gang har vært tidligere.

The best June since 1988

2010-05-16T15:10:00.006+02:00

What is going on this summer?
Two things that also is the same thing. I'm very excited about both.

The first thing is that I'm finishing my book/books. That is going to be done in Oslo with close cooperation with the publishers. That forces me to be in Oslo more or less 24/7 in about seven days from June 9th to June 16th.

The second thing is that an American friend and co-author of the second book is coming to be with me and write with me during that short week. I think seeing her and being able to work closely with her will help us write better and more "in-tune" to use the publishers words...
And... our close friendship is important to me, and being able to be with her, in my own country, is something I really look forward too! I know she is excited too. We are probably gonna spend some time in Tønsberg and Nøtterøy, and I know she is very excited to meet my friends, so just give me a call!

Notice: The countdown is now both in English and Norwegian with the English on top...

Visit from America

2010-05-14T03:43:00.004+02:00

There are so much happening for me these days. That is one of the reasons for me not being as active as usual on Sansebedragenes Samtaler.

First of all: I am writing on a new book. That book is co-written by a friend of mine from USA. She is coming to visit me this summer so we can write together. As you probably understand, that is something special for me, and I really look forward to it. On the left is a countdown to her arrival.

The next entry in the blog will be about this very good friend. I can't wait to tell you guys about her.

Two weeks

2010-04-15T21:41:00.003+02:00

I am sorry that this entry is short and unclear. I need things to stabilize before I write anything at all here. It would be too hard for me to write anything meaningful right now.

If I continue writing more blog at all, I'll keep things happy and positive on this site, and possibly invite those interested to the closed part of Sansebedragenes Samtaler. That is if you want really depressing stuff.

I'll probably close this and concentrate on important things.

Min helt vanlige dag

2010-04-08T18:28:00.004+02:00

Fra natten av til morgenen i dag har jeg i kronologisk rekkefølge gjort dette:

00.00 - Chattet med ei amerikansk venninne over Internet.

04.30 - Pusset tenner.

04.34 - Ryddet opp i stua.

05.00 - Lagt meg.

07.30 - Skrudd av vekkerklokke.

08.00 - Stått opp.

08.01 - Dusjet og stelt meg.

08.30 - Spist frokost.

08.45 - Chattet med amerikaneren.

10.15 - Avsluttet chat med amerikaneren.

10.16 - Plukket opp en musehale uten påfestet mus fra gulvet. Pusen må ha tatt med mus inn.

10.17 - Lett etter musehaleoppheng (musekropp).

10.18 - Plukket opp et musehode uten musekropp fra gulvet. (Kan også ha vært en musekropp uten musehode. Vanskelig å se ettersom tilstanden til museliket var heller dårlig) Bestemt meg for at jeg lar resten av musa være en overraskelse til kona om hun skulle være heldig å finne den en dag.

10.19 - Fortalt pusen at han er flink så han ikke skal bli lei seg.

10.20 - Hivd pusen ut.

10.21 - Fersket pusen i å komme inn katteluka med en ny, levende mus.

10.22 - Fange pus.

10.23 - Ta fra pus mus.

10.24 - Miste mus.

10.25 - Ta fra pus mus.

10.26 - Si flink gutt til pus uten å mene det. Hive dem begge ut.

10.27 - Se pus bare for gøy maltraktere mus, gjennom vinduet. Angre på at jeg brydde meg om at han kunne bli lei seg.

10.28 - Gå ut barbeint for å hente post.

10.29 - Tråkke på musekadaver så gørr tyter opp mellom tærne.

10.30 til 11.00 - Banne.

Oppfølgning til Svar etter beste evne

2010-04-07T23:02:00.002+02:00

For en liten tid tilbake oppfordret jeg folk til å spørre meg om ting som enten ikke kommer klart frem av min blogg, eller generelle ting de lurer på rundt min situasjon. Det gleder meg at folk fremdeles spør. Jeg svarer, etter beste evne.

Under følger spørsmål og svar av og svar til en anonym person.

1. Du har forklart mye om "gunnar", men det er en ting jeg fremdeles er usikker på. Er "gunnar" én og samme person som fremstår i ulike former, eller en samlebetegnelse på vonde/ubehagelige hallusinasjoner (forskjellige personer)?

Svar: Begge situasjoner du beskriver kan godt være riktige. Han kan av og til opptre som samme person bare med ulik utseende, men stort sett bruker jeg navnet gunnar på en gruppe vidt forskjellige mennesker jeg vet er hallusinasjoner. Du har rett i at gunnar utelukkende er ubehagelige hallusinasjoner.

2. Har "gunnar" et 'status quo'-utseende han vender tilbake til mens de andre formene bare er 'forkledninger', eller er utseendet alltid forskjellig?

Svar: Han har noen få utseender han vanligvis holder seg til, men han kan godt også opptre i menneskeformer jeg aldri har sett tidligere.

3. Hvordan kan du å skille mellom en hallusinasjon og et virkelig menneske (eller kan du ikke det)? Ser en hallusinasjon annerledes ut på noen måte, og handler de annerledes enn virkelige mennesker?

Svar: Jeg kan inntil jeg blir altfor syk stort sett skille på hallusinasjoner og vanlige mennesker. Hallusinasjoner kan for eksempel ikke tas på. Ikke lukter de noe heller, og da jeg har relativt god luktesans, vil jeg fort finne ut om noe har lukt eller ikke. Hallusinasjoner har hverken skygge eller speilbilde, men de lager noe forferdelig med lyd. De handler ganske forskjellig fra andre mennesker. gunnar er mer ekstrem i hva han gjør. Han hyler, skriker og sverter uansett. Han har heller aldri noe å si, og kommer gjerne med upassende kommentarer når som helst og hvor som helst. At det bare er jeg som kan høre det han sier er jo også noe som lar meg skille. At han i tillegg stort sett er VELDIG stygg, gjør jobben med å identifisere han relativt enkel. Jeg har også ett annet triks i ermet: Om jeg ser på noen virkelige mennesker gjennom brillene mine, er de naturligvis skarpe og klare å se på. Tar jeg brillene av meg, blir disse menneskene uskarpe. Ser jeg på gunnar gjennom brillene mine er han skarp og klar han også, akkurat som virkelige. Derimot forblir han like skarp om jeg tar av meg brillene.

4. Har du noen formening om hva hallusinasjonene ønsker? Hva er målet deres? Har de noe overordnet mål.

Svar: Hallusinasjonene har ingen egen bevissthet. De har ikke noe mål de kan forestille seg selv i og med at de er et produkt av min egen underbevissthet. Om jeg derimot skal legge et overordnet mål i deres fang, uten at de kan bestemme det selv, så må det være å plage meg til jeg ikke holder ut.

Takk for interessante spørsmål anonym. Jeg har en mistanke om at du jobber i helsevesenet. Du spør som en psykolog. Hehe.

Fordommer, tabu og skam

2010-04-03T23:15:00.003+02:00

Det er noen mennesker som mener det er dumt at jeg legger ut såpass mye om meg selv som jeg gjør her. Noen mener at jeg kan komme til å gjøre meg selv en såkalt "bjørnetjeneste". Jeg har også mistanke om at noen også mener jeg også gir andre problemer med det jeg skriver her.

Man skal være forsiktig med hva man legger ut på internett. Absolutt. Det mener jeg, og jeg følger det opp. Jeg skriver ikke noenting jeg ikke vil at hvem som helst skal kunne lese hverken på denne bloggen, Facebook eller noen andre steder. Mange sier da at jeg kanskje burde være mer tilbakeholden og restriktiv på hva jeg mener folk bør vite. Noen mener til og med at de kan komme til å lese ting her de ikke selv vil vite.

SÅ HOLD DERE UNNA BLOGGEN MIN DA VEL!

Jeg tvinger ingen til å lese det som blir skrevet her. Blir det for mye for noen kan de la vær.

Jeg vet at det finnes mennesker som tenker på det jeg skriver om som tabu, og at jeg derfor kan få problemer senere. Pass på dere selv. Slike mennesker må forstå at Lier Asyl er lagt ned, lobotomi blir ikke lenger utført i Norge, schizofreni har ingenting med demonbesettelse å gjøre og PSYKOSE ER DEFINITVT IKKE NOE Å SKAMME SEG OVER. Det er en sykdom. Riktignok psykisk, men like fullt en sykdom akkurat som diabetes, kreft eller forkjølelse. Det er ingen som går rundt og skammer seg over å være forkjøla. Skam og tabu rundt psykiske sykdommer hører ikke hjemme i det 21. århundre. Mennesker som oppriktig mener at psykiske sykdommer (og da spesielt psykose) fortsatt er skam og noe å holde skjult, er lite opplyste.

Et fornuftig, opplyst og normalt oppegående menneske vil ikke under noen omstendigheter gi meg noen problemer for det jeg skriver her. Jeg jobber med denne bloggen blant annet for å fjerne fordommer og tabu. At noen mennesker heller vil at jeg skal slutte å skrive og dermed opprettholde fordommene, ER NOE JEG TAR LANG MARSJ OG DRITER I!

Kreativitetskrasj

2010-02-25T23:26:00.007+01:00

Jeg har i den siste tiden hatt jevne anfall av kreativitet. De kommer med stort sett like mellomrom, men sjelden da jeg trenger dem. Kreativitet kan kanskje tenkes på som positivt, men veldig ofte fører det til fullstendig kaos i hodet. Den ene idéen kommer før den forrige er ferdig. Om jeg da begynner å konsentrere meg om den nye, glemmer jeg sannsynligvis den første. Det blir fort et stort irritasjonsmoment.

Eksempel: Jeg ser på et program på TV jeg har gledet meg til lenge. Kanskje jeg til og med har skrevet ned tidspunktet for programmet i kalenderen min. Noen få minutter inne i programmet som handler om forfatterskap, kommer jeg på en sangtekst jeg bør få skrevet ned. Jeg begynner å skrive og blir så fokusert på teksten som jeg skriver på PCen, at jeg kommer på en melodi som jeg til slutt må prøve å spille på gitaren. Jeg tar opp det jeg improviserer rundt melodien, slik at jeg skal kunne høre og huske det som er bra senere. Mens jeg gjør det, kommer gunnar med en idé til boka jeg skriver på. Jeg skribler ned det han sier hvis det er brukenes, gjerne på armen min eller et vindu. Så tar jeg opp en bok jeg leser i for å få inspirasjon til å skrive mer. Det skjer rett før gunnar gjør meg oppmerksom på at det er vanskelig å konsentrere meg når TV står på. Der er det reklame, og jeg finner fort ut at programmet jeg i utgangspunktet fulgte med på er ferdig. Da blir jeg så sur for å ha glemt det bort, at jeg igjen tar opp gitaren og spiller så aggressivt på den at jeg ryker en streng. Da får jeg ikke lenger spilt inn mer, og får ikke tatt opp melodiene jeg drev med tidligere. Da kommer garantert til å glemme dem. Siden jeg midt inne i hele greinet begynte å skrive på dette blogginnlegget (i et avløsende kreativitetsanfall), har jeg åpnet Internet Explorer, noe som selvfølgelig får PCen til å krasje (slik all programvare fra Microsoft har en tendens til å forårsake) og gjør selvfølgelig (siden jeg ikke har lagret,) at sangteksten jeg skrev på, og det jeg spilte inn forsvinner. Om jeg er skikkelig heldig da, så går sikringa fordi min kone har satt på vaskemaskinen, mikrobølgeovnen, komfyren, vifta og vannkokeren på kjøkkenet samtidig. Det gjør at det blir så mørkt i rommet at mens jeg er på vei for å sette fra meg gitaren, sklir jeg på noe bæsj fra katten min som har diaré, går rett på snørra og lar gitaren dempe fallet mitt slik at den knuser. I tillegg har jo også det blogginnlegget jeg skriver på nå gått rett i dass fordi sikringa har gått. Da må jeg skrive det på nytt. Det må jeg gjøre på en ny PC, for denne har jo krasjet og har ikke lenger en skjerm. Skjermen kasta jeg nemlig ut av vinduet uten å åpne vinduet først. Da trekker det fra det nå knuste vinduet slik at det blir minusgrader inne. Siden sikringa har gått og vi ikke har flere sikringer, virker ikke varmeovnene. Da blir det bra kaldt.

Kun da, og ikke ett sekund før, kan jeg begynne å føle meg bra. Det er akkurat som å være på "villmarkstur" alene igjen.

"Villmarkstur" alene

2010-02-23T13:43:00.004+01:00

Atter en gang var det tid for telttur. Les om den forrige turen jeg hadde midtvinters i arkivet under januar 2009. Denne gangen lot jeg det drøye helt til februar. Det hadde strengt tatt noe med temperatur å gjøre. Der bomma jeg skikkelig, men det skal jeg komme tilbake til.

Å fyre bål på eik i 20 minusgrader, er som å drikke tran eller å få Lars Monsen til å ta en dusj; Det er vanskelig, men utrolig viktig! Dette fant jeg ut på den harde måten tidlig i går kveld. Jeg hadde da traska i en times tid hjemmefra på isen på Vestfjorden for å finne en passende leirplass. Rett oppe fra vannet, ute på en liten odde fant jeg en liten klaring. Der var det nok plass til å slå opp telt og lage bålplass. Det var litt over meteren med snø, til og med der under skogtaket, så derfor måtte leirgrop graves på i en times tid. Da teltet var oppe hadde skumringen sneket seg innpå og det begynte å haste med å fyre bål. Dette var viktig både for å lage mat og for å tørke klærne som nå hadde begynt å fryse til av svette og smeltet snø. Ettersom snøen rakk meg til livet, og at mørket var på vei, var det lite lurt å lunte rundt for å hente bra ved. Da fikk jeg klare meg med det som var på min lille odde. Det var eik. Jeg er absolutt enig i at eik vil brenne lenge og lage et fint bål om man først har fått fyr, men det er grusomt vanskelig å tenne på. Spesielt i polartemperaturer. Jeg samlet sammen noe småkvist og noen stokker jeg hogde opp til fine vedkubber som jeg stablet oppå en god dynge avispapir. Jeg var usikker på om jeg gadd å kjøre steinalder, så jeg droppet flinten, helte på tennvæske (les: speidervann) og dro frem fyrstikkene for å fyre. På det tidspunktet var det rett rundt 20 minus i lufta. Det viser seg at fyrstikker fungerer dårlig i slik kulde. De var tørre, fyrstikkesken var tørr, men de ville ikke tenne.

Lighter!
Den ville ikke fyre.

Det endte med at jeg bandt ned gassknappen på lighteren slik at den lakk, la den midt i bålet, og ble steinaldermenneske med flint allikevel. Det tente til slutt, avispapiret brant opp, lighteren eksploderte så plastbitene fra den lå over hele Vestfjorden, men de tynne kvistene (for the record: tørre) hadde ikke engang begynt å tenke på å kanskje vurdere å gløde en liten anelse. Alltid beredt som jeg er, så dro jeg fram engangsgrillen, fyra på den med noe semiglødende avispapir, og stablet en liten kvisthaug oppå den. Da, til slutt, etter å ha blitt kliss våt med kneling i snøen foran den forbanna kvisthaugen i tre timer, ble det omsider en liten flamme. Den minte mer om en liten samling telys enn et bål, men det var akkurat stort nok til at jeg klarte å varme alacaprin til den var halvlunka før bålet sloknet. Da jeg fjernet hermetikkboksen fra det som nå så mer ut som en halvbrent fyrstikk enn et bål, oppdaget jeg at jeg hadde glemt boksåpner. Da fikk kniven min virkelig kjørt seg. Noen som vet om en flink knivsliper?

Jeg satt i noen minutter etter jeg hadde spist ved siden av den lunka haugen med aske i håp om å kanskje tørke litt. Det som før hadde vært gjennomvått av vann, ble nå i stedet for å tørke gjennomstivt av is. Helt inn til huden. Det hjelper ikke hvor mye superundertøy man har på seg. Det blir kalt når laget mellom huden og den første longsen ikke er klær, men is. Jeg følte jeg fikk skrubbsår da jeg dro av meg buksa for å tømme ryggen ute i buskene. Jeg ble litt usikker på hvordan natta skulle bli da det viste seg at temperaturen hadde tenkt å holde seg rundt 17 minus. Jeg krøp ned i soveposen med fire lag stivfrosne klær, lue og skjerf. Jeg snørte igjen soveposen rundt ansiktet, slik at bare nesa stakk på utsida, og glemte helt å ta av meg brillene før jeg sovnet. Av erfaring vet jeg at klær har en tendens til å tørke i posen. Det skjedde nesten denne gangen også. Det var nemlig ikke islagt på buksene da jeg våknet på utpå morrakvisten, men heller bare litt fuktig. Soveposen derimot, hadde frosset fra utsida på grunn av kondensen fra pusten min og damp fra klærne, så den kunne jeg mer eller mindre brekke av meg på morgenen. Brillene hadde også frosset der inne i posen, så de måtte jeg skrape før jeg kunne begynne å se.

Rundt omkring i teltet glitret det i iskrystaller da jeg skrudde på lommelykta (klokka var kvart over seks, så det hadde enda ikke blitt lyst), og jeg tok meg selv i bli ganske fascinert av lyset som ble reflektert rundt i de forskjellige delene av teltet. Jeg prøvde å ta bilde, men kameraet ville bare holde på strømmen i noen sekunder på grunn av kulda. Bildene hadde neppe blitt noe fine uansett, for linsa hadde fryst. Det var bare 19 minus inne i teltet nå, så jeg snek meg ut for å slå lens. Mens natta hadde vært vindstille, var det kraftig vind nå, og de effektive kuldegradene i vinden var nok betraktelig lengre ned på den blå delen av skalaen enn temperaturen i teltet. og urinen fløy et stykke bortover i vinden før den frøs til og landet som gul snø. Jeg dro på meg alt av ytterklær igjen og fant ut at jeg ikke kunne ha på meg hverken hansker eller votter. De hadde nemlig frosset til i lukket stilling og var helt umulig og ekstremt ubehagelige å putte hendene i. Da måtte jeg jobbe i enda tre timer for å fyre mer bål for å tine håndplagg. At enhver flamme blåste ut, gjorde ikke jobben noe lettere enn kvelden før. Omsider fikk jeg presset hendene inn i vottene som heldigvis er av ull, før jeg pakket ned og vasset i enda dypere snø enn tidligere hele veien hjem.

Selv om dette ble en meget kald opplevelse, beskrevet med en veldig ironisk tone, må jeg si at jeg ikke på noen måte angrer på turen i natt. Det er ett eller annet med leve på naturens vilkår som alltid har fascinert meg. Dette gjelder uansett forhold. I bunn og grunn kommer trivsel eller ikke ned til innstillingen man har til hele greinet. Jeg trives godt overalt i naturen. Uansett vær. Å fryse litt tar sjelden livet av en (selv om det føles sånn). Godt utstyr gjør selvfølgelig en forskjell på komforten, og godt utstyr har jeg, men forholdene lå ikke akkurat til rette for at utstyret skulle få gjort den jobben det er laget for.

Da jeg kom ut av teltet på morgenen, oppdaget jeg som en bonus masse ferske dyrespor av blant annet rådyr, rev og hare rett oppe i leirgropa jeg hadde gravd. Noe hadde dessuten slikket rein bollen jeg hadde spist mat av. Det er flott å kunne være så nær naturen, enda man fremdeles er på Nøtterøy. Det er også deilig og være helt alene av og til. Helt alene ved bålet, helt alene under stjernehimmelen, helt alene i skogen, helt alene i teltet, og helt alene i mørket. Av og til føles det godt og befriende.

Så tro det eller ei, dette var faktisk en positiv turopplevelse for meg, som jeg med glede gjentar når som helst.

Ubehagelig Uvitenhet

2010-02-11T00:51:00.007+01:00

I dag har jeg snakket med de som styrer ting. Niks. Ikke gunnar.
Han styrer ikke en dritt. Jeg vil i hvertfall ikke at han skal tro det.

Jeg har faktisk snakket med noen andre. Jeg har snakket med vår Consigliere. Det er alltid positivt, og mye gode tiltak på den ene eller andre måten kommer ut av det. Om han kan gjøre bare halvparten av det jeg har hørt og sett, vil han fortsette å utrette store ting for oss.

Men... nok snakk om ting jeg ikke får lov til å forstå helt ennå.

En annen sak:

Jeg har hatt en skikkelig drittperiode. Det er helt sikkert. Men jeg kommer jo videre. Det gjør jeg alltid, men det jeg må gjøre og ofre for å få det til, er ikke alltid like lystbetont. Kan man si at jeg har lagt opp til det selv? Noen mener det. Jeg mener det ikke. Jeg kan faktisk ikke få vridd hjernen min til å forstå hvordan jeg kan ha lagt opp til denne dritten selv. Hva er vitsen med å la meg gå uvitende rundt i mørket? Hva er vitsen med å føre meg bak lyset? Hvor kommer alt fra? Har jeg vært så uvitende og befengt av skyggelapper at jeg ikke har sett eller merket noe? Om jeg fortjener alt jeg får servert, så er i så fall svaret på det siste spørsmålet ja. Men det tror jeg faktisk ikke. Føl deg fri til å rette meg eller føre meg inn i lyset. Er jo faktisk ikkeno Marihøne...

Svar På Spørsmål, Etter Beste Evne

2010-01-30T01:04:00.003+01:00

Tusen takk for spørsmålene som er lagt inn. Det er ikke så mange som har skrevet inn, men jeg håper og tror på flere spørsmål etterhvert. Det er ingenting jeg ikke vil svare på. Jeg er så ærlig jeg kan. At dere spør viser at dere er interessert. Det er alltid hyggelig. Jeg har skrevet inn spørsmålene og hvem de er fra slik at du slipper å lete tilbake til tidligere innlegg. Min kone hjelper meg med å svare på disse. Spesielt de som handler om tider tilbake. Minnene er ikke alltid like sterke, mye på grunn av medisiner, og mye på grunn av psykose.

Til Camilla Desiré

Spørsmål: Hvor gammel er du og hvor gammel var du da du ble syk?
Svar: Dette er et interessant spørsmål. Jeg ble faktisk syk lenge før det ble så alvorlig at noen merket det, eller at jeg turte å fortelle det til noen. Nå er jeg 22 år, men jeg begynte å merke symptomer allerede på starten av ungdomskolen. Dette artet seg med at jeg kunne høre hviskende stemmer. Gjerne i timene på skolen. Det tok fire år før jeg fortalte noen som helst om det. Da var det hun som er min kone i dag som fikk høre det. Da det ble så alvorlig at jeg syns- og hørselshallusinerte til mer eller mindre enhver tid, tok jeg kontakt med fastlegen min, og ble lagt inn på psykiatrisk avdeling samme dag.

Spørsmål: Hvem er Gunnar?
Svar: gunnar er kanskje den største drittsekken som noensinne har eksistert. Jeg kaller alle mine hallusinasjoner, om det er syn eller hørsel, for gunnar. Det er en spesiell hallusinasjon som jeg forbinder mest med navnet gunnar, men på generelt grunnlag, heter alle hallusinasjonene gunnar. Det er noen unntak med at noen har andre navn. For eksempel Olga og Cecilie. gunnar er gjerne tilfeldige personer som varierer fra gang til gang. Han får ikke nok respekt av meg til at jeg bryr meg med å skrive navnet hans med stor forbokstav. Faktisk til hans store irritasjon. Navnet Gunnar har jeg fra en vaktmester i en kirke jeg går i, pluss Bare Egils sang om en kar som heter Gunnar. (Legg merke til stor forbokstav når jeg snakker om virkelige mennesker.)

Spørsmål: Hvor mange ganger har du vært innlagt? Hva var grunnene til innleggelsene? Hjalp det noe?
Svar: Jeg må ærlig talt si at jeg ikke lenger holder tellinga på antall innleggelser. Man kan kanskje si at jeg ikke kan telle så langt, men det er nok feil. Det er uansett enormt mange. Ikke noe under femti om jeg skulle satt en nedre grense. Grunnene til innleggelsene har ofte variert. Da spesielt med tanke på hva man skal gjøre under innleggelsen. Men fellesnevneren er at gunnar på en eller annen måte har blitt mer plagsom. En ting som kan få meg innlagt er jo at han ber meg skade meg på en eller annen måte. Da kan innleggelse være en løsning for å unngå slikt. Det hjelper jo det, og jeg er som oftest inne til jeg er mer stabil i forhold til psykose og gunnar. Mitt lengste opphold inneliggende er seks måneder. Den korteste innleggelsen har vært ut og inn samme dag.

Spørsmål: Når startet du å blogge, og hvorfor?
Svar: Jeg startet å blogge i oktober 2008. Dette gjorde jeg av flere grunner, men en av de er at jeg liker tanken på dagbok, men liker ikke tanken på å skrive til meg selv. Når jeg sier til meg selv, så mener jeg da at ingen andre enn gunnar får lese det, og da bruker han det jeg skriver mot meg. Det gjør han jo med bloggen også, men andre som leser, kan hjelpe meg. En annen grunn er på forespørsel av venner. Mange ville vite mer om hvordan jeg har det for lettere å forstå.

Spørsmål: Går du på skole eller jobber?
Svar: Jeg går hverken på skole eller jobber profesjonelt. Mer på hobbybasis underviser jeg i gitar som jeg har spilt siden jeg var fem år, dessuten skriver jeg bok. Kan jo da kanskje kalle meg forfatter. Skole klarer jeg ikke ettersom hallusinasjoner og psykose ikke fungerer så godt der.

Spørsmål: Hvordan ser du på verden? Hvordan viser verden seg for deg?
Svar: 42. Jeg ser på verden gjennom kristne briller i tillegg til mine Ray-Ban nærsyntbriller. Min tro har hjulpet meg gjennom mange forferdelig harde tider, og jeg må virkelig si at selv om ting ofte har virket håpløst, så tviler jeg aldri på Guds eksistens og at han utelukkende vil meg godt. At jeg vet Gud eksisterer kan jeg ikke si. Men jeg vet jeg tror.
Verden viser seg forskjellig for meg fra dag til dag, time til time, og minutt til minutt. Jeg vet aldri hva jeg kan forvente av hallusinasjoner når jeg står opp om morgenen. Hvis jeg i det hele tatt har mot til å stå opp da... Noen ekstremt få ganger kan jeg være hallusinasjonsfri, og da tenke mine egne tanker slik et hvilket som helst friskt menneske. Jeg antar da at min verden viser seg for meg som for alle andre. Andre ganger kan jeg være påvirket av hallusinasjonene og se verdens gjennom deres stort sett negative øyne. Verden viser seg da frustrerende og slitsom for meg. Andre ganger er jeg rett og slett psykotisk, og er overbevist om at alt jeg ser og hører er virkelig. Det er en forferdelig, marerittaktig verden som jeg stort sett blir lagt inn for. Som oftest mot min egen vilje. Da jeg også sliter med en somatisk sykdom som heter nevropati (en kronisk smertetilstand i nervene i brystet) ser jeg også verden ofte gjennom diverse ekstremt sterke smertestillende medisiner. Dette er ikke noe ålreit og er forferdelig slitsomt. Om ikke jeg tar medisinene blir jeg sengeliggende og verden viser seg stort sett ikke i det hele tatt.

Til Live

Spørsmål: Har du lyst på barn, eller er du redd for å overføre sykdommen?
Svar: Jeg har i aller høyeste grad lyst på barn, og må innrømme at jeg for tiden er ekstremt verpesjuk. Jeg vil virkelig sette pris på et barn, og kommer garantert til å bli en god far som elsker sin datter eller sønn slik bare en far kan elske. Jeg vil så godt det lar seg gjøre å skjerme barnet for min sykdom inntil det blir gammelt nok til å forstå.
Jeg er veldig redd for å overføre sykdommen. Den er jo antatt noe arvelig, og jeg synes tanken på at jeg kan gi et menneske schizofreni er forferdelig. Det er grusomt for meg, og jeg kan jo forestille meg hvordan det er for andre. Det vil jo være kanskje enda mer grusomt å se mitt eget barn slite med dette. Jeg føler at da jeg allikevel har lyst på barn at jeg kanskje er noe egoistisk, men jeg trøster meg med at sjansen for arv er liten, pluss at miljøet under oppveksten definitivt kommer til å være sunt og bra. Miljø er jo en minst like stor faktor med tanke på utvikling av psykose som arv. Da jeg også naturligvis har mye erfaring med psykose, vil jeg i stor grad ha mulighet med å eventuelt plukke opp faresignaler hos barnet ganske tidlig. På den måten kan jeg hjelpe helt fra starten. Jeg trøster meg med det, og har bestemt meg for at jeg skal få barn.

Spørsmål: Er Gunnar der hele tiden eller får du pauser noen ganger?
Svar: Dette spørsmålet har jeg delvis svart på tidligere i dette innlegget, men jeg kan utdype med at gunnar nesten alltid er med meg i en eller annen form, om det er stemmer i hodet, eller mennesker jeg kan se og snakke med. Han sitter nesten alltid i sofaen ved siden av meg, går med meg i byen og hvisker tips til meg om jeg skal gjøre noe. Er han sinna, roper og hyler han. En sjelden gang får jeg pause. Det hender jeg avtaler med han at han skal holde seg unna til et visst klokkeslett mot at han får plage meg så mye han vil etterpå. Om jeg skulle være så heldig og glemme tiden, er det jo ikke sånn at han har egen klokke, så han kommer ikke tilbake før jeg legger merke til at tidspunktet i avtalen har passert. Kan kanskje si at han ikke er smart nok til å kunne klokka.

Spørsmål: Går du på medisiner? Hvorfor/hvorfor ikke?
Svar: Nei, jeg går ikke på noe medisiner for mine psykiatriske problemer. Jeg går av og til på smertestillende i forhold til nevropatien, men jeg antar at det er de andre medisinene du snakker om. Disse fikk jeg lov til å slutte på i midten av forrige år. Jeg skrev et lengre innlegg om det da. Dette heter Bye Bye Risperdal. Det skrev jeg etter å ha trappet ned over et halvt år, da jeg endelig sluttet i august. Medisinene sluttet jeg på delvis fordi jeg følte de kunne ha hjulpet bedre, men aller mest fordi det det gjorde med både psyken min (annet enn hallusinasjoner), den fysiske kroppen min og hukommelse, intelligens, og diverse kognitive saker. Jeg følte meg alltid DRITT mens jeg gikk på disse medisinene. Var som en zombie som gikk rundt uten mål, mening, ansiktsuttrykk og egne reelle følelser. Dette slet jo på min kone og de rundt meg, og det var nok hovedgrunnen til at jeg sluttet. Dessuten slet jeg med de letteste oppgaver som gikk på konsentrasjon, intelligens og hukommelse. Jeg kunne bland annet på medisiner slite med den lille gangetabellen til og med om jeg kunne skrive det ned. Uten medisiner, kan jeg løse likninger i hodet. Forstoppelse, dårlig søvn og rastløshet var noen av de fysiske bivirkningene jeg fikk av disse medisinene. De har nesten forsvunnet nå, men noen skader medisinen har gjort er høyst sannsynlig varig. Jeg kan nevne blant annet ekstrem lysfølsomhet og skjelving. Lysfølsomheten gjør meg i fullstendig ute av stand til å oppholde meg i sterkt lys uten å få en forferdelig hodepine og sviing i øynene. Jeg har fargeskiftende glass i brillene mine, slik at de blir solbriller ute. Kunne ikke klart meg uten. Inne har vi nesten alltid en rolig og dempet belysning. Det er jo sånn at denne medisinen ved lang tids bruk vil gi Parkinson og til og med benskjørhet. Dette er ikke gunstig. Selv om benene mine er i godt stand, skjelver jeg jo som sagt. Til tider faktisk ganske kraftig.

Tusen takk for gode spørsmål. Jeg håper jeg har svart utdypende og godt. Ikke nøl med å fortsatt skrive inn til meg, enten i kommentarer eller spørsmål. Gjerne under dette innlegget. Husk at ingenting er for dumt eller teit å spørre om. Jeg er fullstendig åpen om dette, og har ikke vanskeligheter med å være ærlig om problemene uansett hva spørsmålet skulle være.

Spør meg!

2010-01-28T03:39:00.004+01:00

Rett som det er får jeg spørsmål på mail eller sms av folk jeg kjenner om meg selv og gunnar. Ofte er det fordi de ikke helt tør å spørre meg direkte. Av og til får jeg også spørsmål av folk jeg ikke kjenner. Det skjer gjerne på fest eller offentlige steder der folk merker at jeg sliter med ett eller annet. Det er jo gjerne gunnar som er greia da.

Jeg vil derfor at dere som vil vite noe om meg dere ikke allerede vet, det kan være hva som helst, skriver ett eller flere spørsmål i kommentarfeltet under dette innlegget. Benytt muligheten til å spørre om ting du ikke vil ta med meg dirkete, og om du vil, kan du jo legge inn spørsmålet anonymt. Jeg vil samle sammen spørsmålene når jeg har fått inn en del, og svare så godt jeg kan. Som sagt kan dere spørre om hva dere vil, men hovedtemaet på denne bloggen er jo min hverdag med schizofreni, så rett gjerne spørsmålene i den retningen.

Kanskje jeg får idéer til innlegg med spesielle temaer ut i fra dette.

Jeg setter selvfølgelig også stor pris på spørsmål fra dere lesere som ikke kjenner meg personlig.

Lukt

2010-01-28T00:59:00.008+01:00

Denne dagen har i stor grad vært styrt etter hva jeg kan lukte.

Jeg var hos doktoren i går, og igjen i dag da hun hadde lyst til å snakke med meg da psykologen min ikke er på jobb. Det er bra at hun tar seg tid til å snakke med med enda hun er fastlege og har utrolig mange pasienter og liten tid. Hun leste det forrige innlegget her på bloggen mens jeg satt der, og hun satte virkelig pris på det jeg hadde skrevet om henne. Jeg synes hun fortjener det.

Det er noen veldig få ting som nesten alltid kan fortelle meg om jeg hallusinerer eller ikke. En av dem er at jeg kan ikke ta på hallusinasjonene, men da jeg ikke kan drive å tafse på alle jeg møter, er det gunstig å sjekke om mennesker er gunnar eller ikke på andre måter. Derfor har jeg dette: Det som er felles for alle hallusinasjoner er at de ikke lukter noe som helst. Det som er felles for alle virkelige mennesker, er at de lukter. Noen ganger godt, andre ganger vondt. Det har seg nemlig slik at den siste psykosemedisinen jeg gikk på, Risperdal, har som en bivirkning i noen tilfeller at man kan få utløst et hormon i kroppen som heter Prolaktin. Prolaktin er et hormon som blant annet øker sensitiviteten i nesa. Gravide damer kjenner veldig på dette. Dette hormonet blir nemlig utløst i stor grad under graviditeter og setter i hovedsak i gang produksjon av brystmelk. I tillegg gir det da av og til også bedre luktesans. Da jeg er så heldig at jeg hverken er gravid eller dame, så får jeg ikke brystmelk, men jeg har fått UTROLIG mye bedre luktesans. Denne har ikke blitt noe dårligere enda det er ganske lenge siden jeg sluttet på medisinene.

Hvordan luktesans jeg har, varierer ganske mye fra dag til dag. Noen ganger er den ganske normal. Andre ganger er den så god at det nesten blir en pine. Bare lukten av nystekt brød på Meny kan bli så intens at jeg ikke orker å være der. Da kan du kanskje tenkte deg hvordan vonde lukter kan plage meg. To eksempler på hvordan dette kan være: Jeg har siden jeg ble mer bevisst på at jeg har god luktesans prøvd å legge merke til parfymer, og prøve å huske hva de heter. En gang da sto jeg nederst på torvet ved kaffespesialen i Tønsberg, så kjente jeg en fantastisk god dameparfyme. Jeg snudde meg rundt for å se om jeg kunne finne ut hvilken av damene som gikk forbi som kanskje hadde på seg denne parfymen. Det var ingen der jeg umiddelbart klarte å bestemme at var parfymert med den lukten jeg kjente. Jeg tenkte derfor ikke noe særlig mer over det, men da jeg gikk over torvet og opp mot Farmandstredet (et kjøpesenter i Tønsberg), la jeg merke til at parfymelukten ble sterkere og sterkere. Det virket fortsatt ikke som om noen av damene rundt meg var den jeg luktet. Da jeg kom til andre siden av torvet, vel 150 meter fra der jeg først kjente lukten av denne parfymen, kom jeg til den damen som måtte være den som hadde den på seg. Jeg spurte en kamerat som var med meg om han kunne kjenne parfymen, (med tanke på at hun kanskje hadde helt hele flaska over seg, og derfor luktet så sterkt) men han kjente ingenting. Derfor sa jeg til den mistenkte damen at parfymen hennes var veldig god. Hun svarte med; takk, den er ny, men jeg var usikker på om den var kraftig nok til at noen ville legge merke til den.
Så det var den gode siden av bra luktesans; at jeg kan kjenne en svak lukt fra over 150 meter unna.

Et eksempel på en dårlig side av god luktesans, er en gang jeg var lagt inn på den lokale DPS'en (Distriktspsykiatrisk senter). Det er sånn at ikke alle mennesker med psykiske problemer, og da spesielt ikke psykotiske mennesker, alltid har like god hygiene og en god idé om hvordan de skal stelle seg. Det var ganske mange mennesker på avdelinga der jeg var, og folk flest var godt stelt. Men en mann med masse psykose og masse problemer på flere måter, hadde helt tydelig hverken vasket seg, pusset tennene, skiftet klær eller stelt seg på noen annen måte på en god stund. Jeg la i hvertfall ikke merke til at han dusjet en eneste gang på de godt over tre ukene han var der. Da jeg en morgen nettopp hadde spist frokost og drukket kaffe, og var på vei til toalettet for å tisse ut kaffen igjen, gikk jeg forbi han i gangen. Da jeg kjente den forferdelige lukten av han, kastet jeg kraftig opp utover hele gangen. Jeg var ikke engang kvalm, og enda mindre fysisk syk på noen som helst måte før jeg måtte forbi han. Så der sto jeg og kastet opp, rett ved siden av denne mannen, bare på grunn av hans lukt. Jeg vet at flere der hadde reagert på hans renslighet, men ingen kunne forstå hvordan jeg reagerte så kraftig.
Nå må dere ikke tolke dette som at jeg slenger dritt om denne mannen. Hans navn forblir unevnt, og han har min sympati i forhold til sykdommen sin som helt klart gjorde han i ustand til å være bevisst på sin egen renslighet. Derimot burde kanskje personalet på DPS'en ha tatt tak i han tidligere og fått han stelt, men det får blir et poeng i et annet innlegg.

Da forstår du kanskje hvor mye lukt har å si for meg, og hvor godt jeg kjenner selv den minste lukt. Jeg har gjort det til sport å identifisere parfymen min kone tar på seg om morgenen. Gjerne mens jeg enda ligger i senga, og hun er på badet på andre siden av leiligheten og tar den på seg. Jeg treffer stort sett riktig når jeg sier hvilken av hennes utallige parfymer hun bruker. Ofte stopper jeg også damer i byen for å fortelle dem at jeg liker parfymen deres. Om jeg kan fortelle dem hvilken det er, så er det bare en bonus. Folk blir ofte litt forundret når jeg forteller en dame foran meg i køen på Kiwi at hun kler parfymen Dior eller Laura, men de tar det som oftest som et kompliment. Jeg sier alltid fra til folk jeg kjenner om jeg synes de lukter godt, og da det er et kompliment som sjelden gis, så blir det nesten alltid lagt merke til, og tatt godt opp. Jeg har skrevet tidligere om at jeg aldri gir komplimenter jeg ikke mener. Så derfor er det ekstra moro å fortelle folk at de lukter om de vet at jeg mener det.

Men poenget mitt med dette innlegget er jo det jeg startet med. Jeg kan finne ut om folk er hallusinasjoner eller ikke ut i fra om de lukter noe. Det er ikke sånn at man må ha på seg parfyme for å lukte noe. Man bør ikke en gang ha på seg parfyme for å lukte godt. Naturlig kroppslukt hos velstelte mennesker er stort sett en god lukt. I dag har jeg vært usikker mange ganger om jeg hallusinerer eller ikke. Derfor har jeg vært heldig som har hatt en god dag i forhold til luktesansen min. Doktoren for eksempel; hun lukter veldig godt, og er derfor et virkelig menneske. Det er ikke sånn at jeg er helt oppi henne for å se om hun lukter noe, men jeg kjenner det godt fra motsatt side av skrivebordet hennes. Det samme gjelder mange av de andre jeg har møtt i dag også. Dama på apoteket, mannen i kassa på Rema, presten på menighetssenteret (hun lukter alltid helt utrolig, og hun er en av de personene man forbinder med en spesiell parfyme), busssjåføren og kona mi. En av disse personene luktet ikke spesielt godt, men det er bedre at man lukter vondt enn at man er en hallusinasjon. I hvertfall i mine øyne.

Men det har vært flust av folk som ikke har luktet noe som helst. I perioder der jeg sliter med psykose og hallusinasjoner, pleier gunnar å opptre som folk flest. Han prøver ikke å skille seg ut så veldig fra vanlig mennesker. Han ser stort sett ut som mannen i gata. Derfor er det vanskelig å skille han ut. Det gjør meg redd, og det gjør meg psykotisk. Det er fælt å si det, men de gangene da han ser ut som monster, er neste bedre, for jeg kan ofte si med en gang at jeg "bare" hallusinerer. Det blir vanskelig på en dag som i dag. Men som sagt, jeg er heldig som har veldig god luktesans. Derimot er jeg ikke så heldig når folk flest jeg har møtt i dag ikke har luktet noe som helst. Det har vært så mange av dem at jeg ikke har klart å overse dem. Jeg snakket lenge med en gunnar utenfor apoteket i sta. Jeg mistenker at jeg fikk noen blikk fra virkelige mennesker, men akkurat der og da, var jeg så irritert på han, at jeg ikke tenkte over at jeg oppførte meg nokså rart.

Det er nettopp det som er problemet. I perioder der jeg sliter ekstra mye, får jeg ikke til å forholde meg likegyldig til gunnar. Han sier så mye, og gjør så mye at å overse han blir praktisk talt umulig. Det setter meg i mange sære og ofte ubehagelige situasjoner. Om det skulle være en dag der jeg er tett i nesa og jeg er for nærme folk til å bruke "brilletrikset" på dem, så sliter jeg virkelig. Jeg klarer ikke skille mellom min verden, og den virkelige verden.
Jeg vil ikke lenger være i min egen verden. Den er slitsom. Den er flau. Den er en enveiskjørt gate rett inn på lukket avdeling. Jeg blir ikke overrasket om en av de wannabe politifolka (vekterne) på Farmandstredet en dag holder meg fast og ringer ambulanse, eller i verste fall Politiet, om jeg skulle være psykotisk mens jeg shopper. Jeg er redd for slikt. Jeg tør derfor nesten ikke å vise meg ute lenger. Det er slitsomt å være redd hele tiden.

Slitsom tid 2, Fantastisk Doktor

2010-01-26T20:21:00.004+01:00

Jeg avsluttet forrige innlegg med at jeg var smertefri. Det er feil.

Det viser seg at kryobehandlinga ikke virket denne gangen. At jeg var smertefri i dagene etter, skyldtes nok mer medisinene man tar etter en behandling, enn selve behandlinga.

Så da er jeg på akkurat samme sted som rett før jul. Enda et slag RETT I TRYNET! Det er usikkert hvor mye jeg kan klare av dette. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Tanken på at det utrolige smerteuniverset som har sneket seg inn etter operasjonen kommer til å vare, og at det er akkurat det samme som før, er utrolig demotiverende og håpløs. Jeg sitter med en følelse av at det er fullstendig likegyldig hva jeg gjør. Jeg kan velge å sloss, eller jeg kan legge meg ned å la det komme. Gi opp. Jeg har sloss i seks år. Det tar på. Uansett hva man gjør er mottrekket hardere, og jeg har gått fullstendig tom for idéer.

Jeg har gått tom for idéer.

gunnar har ikke gått tom.

Han viser seg fra nye og frastøtende sider daglig. Hans tanker om hva jeg kan gjøre med smertene er både kreative og motbydelige. Ingen av hans idéer vil være noe særlig gunstig for meg selv eller min helse om jeg hadde gjennomført dem. Smertene hadde nok forsvinni. Det har han rett i. Men det hadde nok ikke vært det eneste jeg hadde tapt.

Helt siden jeg ble syk med schizofreni har jeg slitt med å klare å stole på mennesker. Det kreves enormt mye før jeg får bygd opp en tillit til noen. Uansett hvem det er. Mine tillitsmennesker er så godt som alltid damer. Jeg vet ikke hvorfor. Det vil si at det er mennesker jeg må forholde meg til i dag, og som egentlig skal hjelpe meg, der det fortsatt er mye som må gjøres før jeg føler jeg kan stole på dem. Men selv om de jeg stoler på er damer, så stoler jeg ikke på alle damer. Det er flust av psykologer, venner, familie, sykepleiere og andre mennesker som jeg må forholde meg til, der jeg overhodet ikke klarer å åpne meg opp for dem og tenke at de virkelig vil hjelpe meg. Med noen veldig få unntak. Ett unntak er min kone. Selvfølgelig.

Ett annet er min fastlege.

Doktoren min er et menneske jeg virkelig stoler på. Det er ett eller annet med henne som gjør at jeg automatisk føler at hun utelukkende vil meg godt. Hun gir meg en følelse av at jeg kan stole på henne og at hun virkelig hører meg. Kanskje hun hører mer enn jeg sier også? Det er bra. For jeg sier ikke alt. Ingen får høre alt.
Jeg er sjelden lenge hos henne. Hun lytter til det jeg har å si, gjør det som må gjøres for at jeg skal få det bedre, (hvis noe slikt lar seg gjøre...) og sørger for at jeg blir tatt vare på. Enten jeg vil det eller ikke. :) Det som er helt sikkert, er at jeg føler meg uendelig trygg når jeg snakker med henne. Hun kjenner meg godt. Bedre enn noen andre behandlere vil jeg påstå. Dette går både på det somatiske og det psykiske. Hun er jo kanskje også den eneste av helsepersonell som må forholde seg til begge deler i og med at hun er min fastlege. Men hun er også den som gjør en fantastisk jobb på begge områder. Bedre faktisk, enn det noen av de andre har klart, enda de bare jobber med "halve" meg. At hun alltid tar seg tid til å snakke med meg, uansett om jeg har bestilt time eller ikke, viser meg at hun oppriktig bryr seg, tror på det jeg sier, ser forskjellen mellom det psykiske og somatiske enda de virker sammen, og at hun vil meg godt. Jeg har ingen andre kvinnelige (eller mannlige) personer, bortsett fra min kone, jeg føler jeg har det slik med.

Hva skulle jeg ikke gjort for å ha en slik person som ikke gjorde alt dette fordi det var en jobb? En søster eller noe? Jeg er glad for doktoren min. Jeg setter stor pris på henne. Menneskene som har med et slikt flott menneske å gjøre privat, er enormt heldige.

Slitsom tid 1

2010-01-24T00:11:00.004+01:00

Det er veldig lenge siden jeg sist skrev i denne bloggen. Det har sin grunn. La meg fortelle.

En god jul allikevel.... Neppe.

Jeg må ærlig talt si at det er vanskelig å huske alle detaljer fra den siste måneden etter sist jeg skrev når alt bare er et sinnsykt rot av psykose og smerter. Som jeg skrev 28. oktober det forrige året, kom smertene tilbake en knapp måned etter kryobehandlinga. Jeg visste ikke det da, men det viste seg at slutten av oktober virkelig skulle sette standarden for resten av 2009.

Det gikk ikke lang tid før gunnar ble så fornøyd med smertene mine at jeg ble lagt inn på psykiatrisk. Han hadde da feiret og kost seg i et par uker, til jeg ikke lenger merket forskjellen på smerte, hallusinasjoner, dag, natt, virkelighet og fantasi. Alt gikk i ett. Jeg lå på Psykiatrisk Akuttmottak i noen dager der de fort bestemte seg for at jeg skulle på psykoseavdelinga. Jeg vet av erfaring at ingen blir friske der, så jeg maste meg til å havne på en annen avdeling. Motvillig la deg meg på depresjonsavdelinga i mangel av en annen avdeling som i følge meg selv er bedre skikket til å ta vare på folk.

Jeg ble liggende der i et par uker. Delvis i enorme smerter, delvis i altoppslukende psykose. Da jeg selvfølgelig fortsatt nektet å ta noe medisiner av noen slag mot psyken, fikk jeg en god del smertestillende jeg både hadde problemer med å ta selv, og som personalet hadde problemer med å gi. Grunnen til dette er styrken på disse medisinene. Det er kult hverken å gi bort, eller ta, medisiner som en narkoman ville gitt hundrevis av kroner for.

Jeg ble etterhvert skrevet ut av psykiatrisk. Var jeg bedre? Kanskje... Eller hadde jeg bare blitt så lei av plassen at jeg løy en smule for å komme ut? Veitke.

Så ukene og dagene gikk mot jul, farget svart av smerter og de smertestillende medisinene som følger med. Det er ikke noe kult å vite at den eneste grunnen til at man ikke svimer av i smerte, er et narkotikapreparat som like gjerne holder deg i halvsøvne, som det får deg til å kaste opp alt du spiser. Resultatet er at man ikke lenger orker å gå på treninga. Man orker ikke møte venner. Man orker ikke gå ut. Man orker ikke spise, og man orker ikke å være et godt menneske.

Resultatet er et vekttap på nesten 20 kilo, og en god del uvenner.

Jeg ble lagt inn igjen rett etter jul. Denne gang på medisinsk avdeling på Sykehuset i Vestfold. Jeg kom dit etter en forferdelig kveld hjemme med utrolige smerter. Jeg hadde et par venner på besøk som etterhvert fikk mer enn nok med å passe på at jeg klarte å puste mellom alle smertetakene. De ringte til slutt ambulanse som kjørte meg rett på akuttmottaket. Der ga de meg så mye morfin at jeg er ganske usikker på detaljene i dagene som fulgte.

Jeg vet at jeg ble liggende inne i to uker. Jeg lå inne på nyttårsaften. Jeg husker klokken tolv kvelden på nyttårsaften der jeg lå og kikket på rakettene utenfor vinduet der jeg lå i 7. etasje. Jeg merket at smertene begynte å tilta og at en sykepleier kom løpende inn på rommet mitt. Etter det er det svart. Jeg aner ikke hvor lenge, men det jeg vet, er at da jeg svimte av, var det tre pleier rundt meg. Da jeg våknet, var det fem pleiere, og like mange leger rundt meg. Alarmen ulte, og en av doktorne hadde en hjertestarter i hendene sine. Starteren hadde en slags pipende lyd jeg ikke tror jeg noensinne kommer til å glemme. Den var heldigvis ubrukt, men jeg tør ikke spørre om hva som foregikk i stunden fra klokken tolv, til jeg våknet noe senere.

En gang under innleggelsen fikk jeg et epiduralkateter. Dette virket med en slange inn i ryggen min, som igjen var koblet til en maskin som hele tiden pumpet et medikament inn i ryggraden. Denne lammet området med smerter, og gjorde meg faktisk smertefri i to hele døgn. De aller beste to døgnene på en lang stund. Alt gikk bra til jeg fikk en infeksjon av dette kateteret, og det måtte fjernes.

Smertedoktoren min kom inn mot slutten av sykehusoppholdet og bestemte at en ny kryobehandling var løsningen. Jeg har skrevet før at jeg ikke var så gira på noe slikt igjen. Men slik ble det. Om denne doktoren jeg snakker om sier at noe blir på en bestemt måte, så er det slik det blir. Det må man bare finne seg i. Jeg tror egentlig jeg liker det.

Det er i hvertfall han sin skyld at jeg i dag er smertefri. Jeg skal ikke holde det mot han.

Det er slik at jeg fortsatt er så sliten av denne kryobehandlinga som bare var for et par dager siden, at jeg ikke orker å skrive mer i kveld. Jeg fullfører i morgen. Forhåpentligvis med mindre gunnar, og med en mer objektiv måte å se ting på.

Jeg orker ikke å korrekturlese. Beklager.

En God Jul allikevel

2009-12-21T17:27:00.003+01:00

Som faste lesere kanskje vil legge merke til, har jeg slettet det forrige innlegget.

Det er ikke fordi jeg ikke lenger kan stå for det jeg skrev, eller fordi jeg angrer på at jeg delte mine tanker om venner. På ingen måte.

Det er derimot fordi jeg godtar en unnskyldning de gangene jeg mener en slik er oppriktig.

Jeg har hatt en prat i dag med en av vennene mine som det forrige innlegget handlet mest om. Den samtalen førte til at det forrige innlegget ikke lenger er gjeldene. Da er det ingen grunn til å la det stå slik at det eventuelt kan rippe opp i gamle problemer. Gjort er gjort. Sagt er sagt. Når man da har skværet opp, og ting er som de bør være, kan man se videre.

Jeg kjenner at julestemninga begynner å snike seg på. Det har den drevet med det siste kvarteret. Det ligger an til å blir en bra jul allikevel.

En dag med Teologistudenten

2009-11-16T15:47:00.001+01:00

Å traske rundt i byen er noe jeg gjør mye. Jeg kunne sagt at jeg kikker på menneskene, slik alle bytraskere sier de gjør, men det ville vært usant. Jeg gjør så godt jeg kan med å unngå å se på menneskene. Møter jeg noen jeg kjenner, går jeg i en stor bue rundt dem og håper at de ikke ser meg. Er jeg skikkelig heldig, har jeg vært i byen en hel dag uten av noen vet om det. Men så heldig er jeg ikke. Det er alltid noen som ser meg. Det er alltid noen som gjør alt de kan for at jeg skal se på dem. Men jeg prøver å la være.

Akkurat nå sitter jeg på en café og skriver dette, og passer på at jeg ikke kikker opp fra dataskjermen. Om jeg gjør det, vil jeg kikke rett i øynene på en som har satt seg ovenfor meg ved bordet mitt. Han gjør så godt han kan med å få oppmerksomhet. Han roper, sverter og banner. Det rare er at selvom jeg ikke ser på han eller forholder meg til han på noen annen måte enn å skrive om han, er det jeg som gir han mest oppmerksomhet. Jeg er nemlig den eneste som vet han er her. Skulle ønske jeg ikke visste det.

Han gjør det til sport å følge etter meg. Han ropte inn i øret mitt en gang at hans eneste livsoppgave var å plage meg. Det var det han elsket og det var det han levde for. Kult for han at jobben hans også er hans hobby tenker jeg. Hvem skulle ikke ønske at man var så heldig at man jobbet med sin hobby.

Min hobby er gitar. Jeg skulle gjerne ha jobbet med det, men faktisk så jobber jeg ikke med noen ting. Ikke noe annet enn det evige slitet med å unngå å bli sett. Men jeg klarer ikke det en gang. Min følgesuvenn sier det er fordi jeg er ubrukelig. Kanskje han har rett? Men selvom jeg ikke jobber, så har min stalker allikevel gjort meg kvalifisert til å motta lønn. Så det gjør jeg. Han liker det dårlig selvom det ikke er noe han kan gjøre med det. Han sier at han utelukkende ønsker meg vondt. Jeg må gi han den æren med å si at han virkelig gjør en god jobb med det.

Han kaller seg en teologistudent. Jeg har aldri helt skjønt hvorfor. En teori kan være at han er en så stor del av meg at han snakker på mine vegne når han kaller seg student. Men jeg er heller ikke student, og spesielt ikke i teologi. Allikevel blir jeg tvunget til å studere både store godheter og uendelig ondskap hver eneste dag. Det er min uvenn sin skyld. Kanskje han har rett? Teologistudent.

Han tar pause en gang av og til. Men han skaffer stort sett vikarer som kan passe på at livet mitt allikevel holder seg på et genrelt lavt nivå av glede når han er borte. Det skal han ha; han har god arbeidsmoral og passer alltid på å gjøre jobben på beste mulig måte. For han.

The way I can see you

2009-11-08T06:39:00.008+01:00

I wish all nights were like the nights spent awake thinking of you. You still haunt my thoughts even now, so long after you left your earthly tools.

I wish I could make up stories like you. Never true, but still so amazingly believable and so incredibly bizarre. You, the bastard son of the all-seeing ogre of Antarctica.

In what way can I make tribute to you? Who are, and were you really? Do I have to make up a story? I know some of the people you are. I see them almost every night. But I don't see them all. Cause you really has left your appearance elsewhere. In a story untold.

The way that you still see me in my thoughts are the only way for us. You are not. You can't be. But I still wish all nights were like this. Thinking of you.

Antigunnarligaen

2009-11-04T19:05:00.009+01:00

Jeg tror at det jeg må ofre med gunnar, får jeg igjen i helt utrolige relasjoner til noen mennesker rundt meg... Virkelige mennesker altså.

Jeg er ikke sikker på om hallusinasjonene faktisk er grunnen til disse gode relasjonene. Noen ganger er det nok det. Men de beste forholdene og relasjoner jeg har til folk, tror jeg stort sett kommer av den helhetlige meg. De jeg har hatt nærmest i den siste tiden, gir meg i alle fall det inntrykket. Det liker jeg.

Til høyre ligger et bilde av noe som godt kunne ha vært gunnar. I hverfall på måten å fremtre...

Jeg må virkelig si at jeg blir dypt fascinert av noens evner til å motvirke gunnar. Disse noen kommer alle under folk jeg har utrolige relasjoner til. Bare deres tilstedeværelse skremmer gunnar slik sola skremte vampyrer før Twilight ble en greie. Om gunnar skulle forstå at han har noe å lære av Edward Cullen, kan disse personene jeg snakker om, ta tak i hånden min. Da havner gunnar på delvis mute. Uansett.

Det er egentlig litt sært. Stort sett takler jeg ikke å bli tatt på av andre enn kona min. Noen ganger kan det å bli berørt til og med medføre et direkte ubehag, noe som definitivt er bensin på bålet for gunnar. Men det er altså disse veldig, veldig få personene, alle damer, som har denne muligheten til å snu en definitiv psykose til noe jeg knapt blir påvirket av. Det er stilig.

Har jeg da en unnskyldning til å ta på damer? Hvemsomhelst? Bare for å sjekke om de også hører med i "antigunnarligaen". Et fellestrekk for disse veldig, veldig få menneskene er at de er veldig pene alle sammen! Tilfeldig? Tror nesten jeg må ta meg en tur på stranda til sommeren for å teste teorien...

Verdens heldigste person...

2009-11-02T23:32:00.004+01:00

Det er meg.

Det er utrolig rart hvordan man en dag kan føle seg dårligere enn på lenge, så dårlig at man mistenker en overnatting på psyk. I går var en slik dag. Hvert eneste sekund etter klokka tolv på ettermiddagen var en pine. Jeg var i familiebursdag på kvelden, og jeg måtte til en hver tid konsentrere meg for å skille mellom gunnar og virkelighet. Jeg aner ikke hvor mange mennesker som var i bursdagen, og jeg har ingen idé om de samtalene jeg førte hadde fornuftig innhold, eller om jeg i det hele tatt snakket til virkelige mennesker.

Dagen før derimot, var en av de aller beste jeg har på utrolig lenge. Jeg skulle med støttekontakten min på Duruflés Requiem i Domkirka i Tønsberg. Dette var vel egentlig første gangen vi var sammen etter hun takket ja til å være støttekontakt. Jeg ventet på henne på Maskinisten, og jeg hadde kjøpt en liten bukett roser til henne. Jeg vil påstå at jeg følte at jeg hadde gjort noe lurt i å kjøpe blomster, fordi da jeg møtte henne, hadde hun på seg DEFINISJONEN på hva jeg synes er den peneste klesstilen en dame kan ha, pluss at hun hadde sminket seg og lagt håret i en stil som lyste retro/vintage lang vei. Jeg kan ærlig talt ikke tenke meg noe finere. At jeg da hadde roser med meg som nesten var like røde som leppestiften hennes, synes jeg bare satte prikken på i'en. Jeg ante jo ikke hva hun skulle ha på seg, så at jeg tilfeldigvis hadde valgt å kjøre samme klesstilen selv, klaffet jo bare utrolig bra. Jeg var stolt og ekstremt fornøyd med å gå sammen med en så fin dame på konsert. Jeg benyttet enhver mulighet til å presentere henne for folk jeg kjente og følte meg helt sikker på at jeg definitivt har den aller beste støttekontakten i landet.

Jeg er veldig sikker på at hun koste seg på konsert. Da konserten nærmet seg slutten hvisket hun i øret mitt; "Takk for at du lot meg få oppleve dette." Jeg tenkte at det er jeg som bør takke her. Så det gjorde jeg. Jeg hadde nemlig aldri dukket opp der om ikke det var for henne.

Hun kjørte meg hjem, og ble med inn for å hilse på min kone. Det er helt utrolig hvor god kontakt både min kone og jeg har fått til støttekontakten min på veldig kort tid. Det er akkurat som hun sier at; vi har droppet hele den første høflighets-pinlig-bli-kjent-fasen og gått rett til å være veldig gode venner. At hun i tillegg ønsker å være sammen med både min kone og meg utover de timene hun får betalt for, men heller som en helt vanlig venn, er bare så utrolig sinnssykt bra. Jeg tror hun liker vårt selskap. Hun virker som om hun er komfortabel med oss.

Det gjelder så sinnssykt mye tilbake. Støttekontakten gir meg så utrolig mye jeg vanligvis ikke får av andre enn min kone. Hun gir meg en følelse av enorm sikkerhet og glede hver gang jeg ser henne. Hun lyser opp en hverdag som ellers for tiden er mye preget av tungsinn og problemer.

Jeg er utrolig stolt av å ha henne som venn. Hun vil komme til å kjenne meg bedre enn mange andre, og hun vil komme til å få en venn i meg som ikke vil sløse bort noe av det flotte hun gir meg hvert eneste sekund hun er i tankene mine og livet mitt.

Jeg antar at siden jeg er gift og har kjærlighet, og siden jeg omgås så mye flotte mennesker, at jeg er verdens heldigste person.

2009-10-28T05:31:00.004+01:00

"Fantasi er mer viktig enn kunnskap. Det er fordi kunnskap er begrenset til alt vi vet og forstår, mens fantasien omfavner hele verden, og alt som noensinne vil komme til og vites og forstås."

Albert Einstein

Det er ganske slitsomt å være våken kontinuerlig i nesten tre døgn. Faktisk så er det utmattende. Dette vet jeg fordi jeg er i akkurat den situasjonen nå.

Jeg har vondt. Ordentlig vondt. Smertene i brystet er tilbake igjen, og det føles som om de har tenkt til å ta igjen på meg siden jeg drepte dem i forrige kryobehandling. Jeg har aldri hatt så dårlig effekt av en kryo tildligere. Det som er litt rart er at for hver behandling jeg har hatt, så har tiden blitt kortere til jeg har fått tilbake smertene. Første gangen jeg gjorde det, hadde jeg god effekt i et halvt år. Gangen etter; i fire og en halv måned. Etter det har tiden gått sakte nedover til det ble under en måned nå. Jeg er dypt skuffet, og enda dypere fortvilet.

Det er derfor jeg er våken på tredje døgnet nå. Smertene er så intense at jeg av og til kaster opp. Jeg har fått smertestillende av doktoren, men tar jeg de, så tar gunnar ecstasy eller noe. Det er ekstra bensin for han når jeg blir redusert av utrolig sterke medisiner. Han kan skremme meg mer, og han kan påvirke meg i mye større grad. Han har mast så mye om dagen at jeg har problemer med å høre hva virkelige mennesker sier. Jeg vet ikke om det er fordi gunnar snakker så høyt, eller om det er fordi jeg rett og slett ikke lenger helt klarer å skille mellom virkelige og uvirkelig stemmer. Å høre på han er for tiden slitsomt på en måte som kan likne på å LESE EN TEKST MED BARE STORE BOKSTAVER OG UTEN PUNKTUM OG KOMMA SOM SYMBOLISERER EN STEMME INNE I HODET SOM HETER gUNNAR SOM SKJELLER DEG UT SÅ HØYT HAN KAN!

Jeg har spurt støttekontakten min om hun kan være sammen med meg litt i dag. Jeg tror jeg blir bedre om jeg kommer meg ut en tur og er sammen med mennesker jeg er komfortabel med. Hvis hun leser dette innlegget før hun svarer meg på om hun kan eller ikke, skal hun vite at hun neppe kommer til å merke noe på meg som vil virke påfallende.

Jeg blir bare mer og mer imponert over henne hver gang jeg møter henne. Hun er helt klart et menneske for meg. Makan til fantastisk personlighet. Jeg har gjort et godt valg. Hah! Jeg er fortsatt i stand til å gjøre gode valg! Jeg håper hun også tenker hun har gjort et godt valg, og at hun kommer til å holde ut med meg...

Snill, Sikker, Sosial, og Sabla Super Støttekontakt

2009-10-25T22:24:00.002+01:00

Det finnes masse positive adjektiver som begynner på S. Jeg kan ikke liste opp alle, men jeg er temmelig sikker på at de fleste passer på det mennesket som nå har sagt ja til å bli min støttekontakt. Det er Seriøst morro å få ja fra et menneske. Kanskje spesielt dette mennesket også. Jeg har egentlig ikke kjent henne veldig godt tidligere. Egentlig har jeg ikke engang visst hva hun heter, men vi har vært på hils og jeg har alltid følt det har vært utrolig hyggelig å møte henne, og å handle på det stedet hun jobber. (Om jeg får hennes tillatelse vil jeg kanskje fortelle hva hun jobber som senere.)

Så da jeg tilfeldigvis møtte henne her om dagen, kom vi i prat. Mine mistanker ble bekreftet, og det viste seg at hun er et utrolig interessant menneske. Jeg vil påstå jeg sjelden blir så engasjert og interessert i en samtale så fort og så mye som jeg ble da vi satt å snakket på en café i Tønsberg. Ikke før vi hadde snakket en lang stund kom vi på at det kanskje kunne være lurt å presentere oss formelt.

Etterhvert som jeg fikk vite mer og mer om denne utrolig morsomme personen, fant jeg ut at vi har mye til felles. Da hun også, uten oppmuntring eller noe viten om mine tanker om området, begynte å snakke om støttekontakter, ble jeg overbevist om at hun måtte jo absolutt egne seg som støttekontakt for meg.

Derfor spurte jeg henne.
Hun svarte meg dagen etter på telefonen, og sa til min store glede ja.

Så da er det slik at jeg (om hun blir godkjent av kommunen, (de kan jo bare prøve seg på å la være)) aldri har hatt en støttekontakt som ikke er; kvinne, snill, hyggelig, lett å snakke med, og pen. At hun også føyer seg inn i den altfor, altfor korte rekken av mennesker (alle damer) som har veldig god effekt mot gunnar, er heller ikke negativt.

Så jeg gleder meg vilt allerede. Jeg har mye å se fram til.

Intimkonsert, INGEN RETTIGHETER

2009-10-20T14:31:00.002+02:00

Da var det enda en gang på tide med en liten konsert med min kone og meg.

Det er ikke lite forberedelser som ligger i en konsert på opp i mot 90 minutter. Masse spilling, synging, terping, stemming, restemming, skifting av strenger, grovpussing, finpussing, oppvarming, innstilling og oppvarming av kalde føtter.

Som en helt ny greie denne gangen, skal min kone også prøve seg på gitar. Hun har øvet temmelig mye, og skal spille både alene og sammen med meg. (Derav kalde føtter...) Vi må si at vi gleder oss, og vi ser virkelig fram til en gunnarfri konsert med god stemning og like god atmosfære. Husk at konserten holder sted i den nyopppussede kjelleren på Teie Kirke; de gamle lokalene til Café TK. Derfor har vi valgt å kalle intimkonserten: INGEN RETTIGHETER.

Om noen lesere av denne bloggen skulle befinne seg på Nøtterøy fredag 30. oktober 2009 klokka 19.00, så er det bare å komme innom Teie Kirke, uansett om dere kjenner meg utenfor blogg eller ikke.

Sansebedragets Samtaler

2009-10-07T03:38:00.010+02:00

Her sitter jeg midt på natta og snakker med gunnar. Han viser seg klart og tydelig som et vanlig menneske i stolen der min kone pleier å sitte. (Du har ingen rett til å skrive om meg din drittunge! gnr.anm.)

D: - Jeg har all rett til å skrive om deg. Det er ikke jeg som plager deg nemlig.
g: - For noe piss som konstant kommer ut av det stygge trynet ditt. Du er så jævlig dum.
D: - Så bra du alltid har så seriøse svar til alt jeg sier.
g: - Jeg driter i hva du sier. Makan til forbanna ubrukelig nisse.
D: - Greit. Jeg kan være stille.
g: - ...
g: - Skriv stor forbokstav! Fy faen og sinnsykt idiot. Jeg vet hva du tenker!
D: - Og jeg vet hvor du bor!
g: - Ikke faen om du gjør.
D: - Kan du slutte å plage meg?
g: - Niks.
D: - Vær så snill?
g: - Du er for stygg og dum.
D: - Det er ganske utrolig at du lar meg skrive ned alt du sier nå...
g: - !

Redigert Maskinistenes Støttekontakt

2009-10-06T15:42:00.002+02:00

Jeg har blitt gjort oppmerksom på at det snek seg inn en feil i innlegget om Maskinistenes Støttekontakt. Denne var direkte misvisende og har derfor blitt redigert.

Føl dere frie til å kommentere innleggene.

Jeg skulle gjerne ha kryobehandlet gunnar.

2009-10-01T01:47:00.006+02:00

I dag har jeg stort sett vært nødt til å sjekke alle menneskene jeg har møtt. Når jeg sier å sjekke, så mener jeg å finne ut om de er gunnar eller ikke. De fleste har vært gunnar.

Av en eller annen grunn har han sett ut som normale mennesker i dag. Det er når slikt skjer at jeg blir ekstra usikker. Jeg har store mistanker om at de gangene jeg har snakket med folk jeg ikke kjenner i dag, så har jeg snakket med uvirkelige mennesker. Jeg vet med sikkerhet at i det øyeblikket jeg gikk ut av døra på morgenen, så hadde jeg minst en gunnar med meg til enhver tid

I dag har jeg nemlig vært på kryobehandling. Det er et av gunnars absolutte høydepunkter. Han synes det er ekstra morro å plage meg når han vet hva jeg skal i gjennom. Derfor har jeg passet på å håndhilse på alle mennesker jeg virkelig hadde behov i for at skulle være virkelige i dag. Dette var blandt annet en sykepleier, to leger, ei venninde og mannen som satt i kassa på Meny.

Jeg var veldig nervøs før kryobehandlinga i dag. Det hadde jeg god grunn til. Jeg visste nemlig at vi skulle behandle ett nivå mer enn normalt i dag, og det innebærer mer smerte. Jeg hadde rett i å være nervøs. Kryobehandlinga i dag, er den definitivt mest smertefulle opplevelsen jeg noensinne har vært igjennom. Den var MYE værre enn alle de andre behandlingene. Den var mye værre enn å brekke fingre og tær. Den var mye værre enn å få hjernerystelse, og den var definitivt mye værre enn å brenne seg. Det var nok bare enorme mengder morfin under selve inngrepet som i det hele tatt gjorde at jeg ikke svimte av, eller nektet å fortsette. Jeg må ærlig talt si, at om neste kryobehandling har en mulighet til å bli tilnærmet like ille, så vil jeg ikke gjøre det. Da synes jeg det er bedre å ha nevropati hele tiden, og i så fall bare holde seg inne på sofaen. Jeg tilbringer gjerne resten av livet på sofaen om jeg kan slippe flere behandlinger.

Men heldigvis for meg har smertedoktorn min funnet en løsning på dette som er mye mer permanenet enn en kryobehandling. Jeg vil skrive mer om dette da denne løsningen eventuelt blir vedtatt.

Så som du sikkert forstår, har jo gunnar hatt all grunn til å feste i dag. Han har vært utrolig slitsom. Han har virkelig klart å kommet innpå meg i dag. Om ikke det hadde vært for at jeg har hatt gode venner rundt meg helt siden jeg kom hjem fra sykehuset, så hadde jeg nok høyst sannsynlig fått et sammenbrudd og blitt lagt inn på psyk. Det er en grense for hvor mye jeg kan tåle. Jeg kan prøve å være så sterk jeg kan, men det er begrenset for hvor mye jeg orker å høre på av hvordan gunnar planlegger å straffe meg om ikke jeg gjør det han ber meg om. Og han ber meg ikke akkurat om småting. I tillegg rakker han ned på alt som kan være positivt i mitt hode. uansett hvor bra en ting føles, har han klart å snu det til dritt i dag. Jeg tror ikke jeg klarer å komme meg ut i morgen. Jeg har noen avtaler med venner, men som gunnar sier, så er det ingen vits i å være sammen med venner når jeg er psykotisk. De vil ikke se meg slik. De kommer ikke til å like meg. Det ender bare med at jeg driter meg ut og at gunnar får enda en ting å le av. Jeg håper i så fall at om jeg drar ut, så vil vedkommende venner lese dette blogginnlegget før de møter meg. På den måten slipper jeg å forklare. Det tror jeg ikke jeg orker. Jeg vet nemlig ikke engang om jeg orker å stå opp i morgen.

Jeg trodde aldri jeg skulle komme til å si at en Risperdal hadde kunnet være en god idé nå.

Jeg gidder ikke å korrekturlese dette innlegget.

Troende skeptiker, seriøs refleksjon.

2009-09-28T00:27:00.008+02:00

Det finnes to typer mennesker i verden. Den ene typen er meg, og den andre er alle andre.
Jeg sier ikke at jeg er så utrolig mye mer spesiell enn alle andre. Jeg er neppe mer spesiell enn deg eller dine venner, uansett hva dine venner måtte si om meg. Derimot mener jeg at alle er spesielle. Alle har sine særegenheter og måter og handle og tenke på. Man kan kanskje bytte ut ordet spesiell med unik, men det kommer an på hva man legger i ordet spesiell.
Men selv om alle er spesielle og unike, er det også utrolig mange likheter mellom oss. Jeg tror at en av disse likhetene er at vi er skapt like. Vi er like mye verdt, vi har stort sett de samme fysiske egenskapene, vi er intelligente på en eller annen måte og vi er uendelig høyt elsket. Men jeg tror at alle mennesker er bygd opp av de samme materialene og i følge samme prinsipp. Jeg vet mange er uenige med meg, men siden vi er laget på samme måte, vil jeg da tro at sett bort i fra miljø, så vil vi ha grovt sett de samme medfødte egenskapene om ikke en sykdom eller liknende er inne i bildet. Når jeg snakker om medfødte egenskaper, mener jeg ting vi kan gjøre. Ting vi kan klare med vår menneskekropp, enten psykisk eller fysisk. Selvfølgelig vil våre egenskaper variere med genetiske forskjeller, men mye er en selvfølgelighet som menneske, (armer, ben, intelligens, egen bevissthet, logikk...) og mye kan trenes opp og læres.
Derimot tror jeg ingen nålevende mennesker har evner som ikke følger med den psykiske og fysiske menneskekroppen folk flest har forstått at de er født med. Noen hevder at de har evner ingen andre har. Jeg snakker for eksempel om klarsynthet. De sier at de kan oppleve døde eller ennå ikke fødte mennesker. Noen sier de kan se inn i fremtiden, eller bakover i udokumentert fortid. Noen er sikre på at de kan lese tanker.
Noen hevder at de har evner som strider mot menneskers fysiske natur, som teleportering og flying uten hjelpemidler. Som å bevege seg og se gjennom fast masse som om de har en form for røntgensyn og kropp med ikke vitenskapelige kjente egenskaper, på måten normal fysisk masse med menneskers tetthet har.
Den andre kategorien jeg her snakker om, altså mennesker med fysiske "paranormale" egenskaper blir mer eller mindre aldri tatt seriøst siden de aldri er villige til å demonstrere sine evner. Om de hadde gjort det, og klart det de sier de kan klare, ville vi vært overbevist øyeblikkelig. Veldig få seriøse og intelektuelle mennesker er i dag overbevist om slike evner.
Den første kategorien jeg snakker om, er mennesker som har psykiske "paranormale" evner. Altså klarsynte eller liknende. Av en eller annen grunn synes mennesker at det er lettere å tro på disse menneskenes påståtte evner enda de sjelden kan legge fram overbevisende bevis på det de sier. Det er klart jeg kan fortelle deg at jeg kan "føle" døde menneskers tilstedeværelse, men siden du ikke kan bevise, ei heller motbevise det jeg sier, så er det lett å tro meg.
Mange "klarsynte" utnytter seg av dette. Man kan overbevise et menneske om nesten hva som helst om de ikke er kritiske nok. Jeg er kritisk.
Men jeg tror på Gud. Legg merke til at jeg tror på Gud. Jeg kan ikke bevise min tros sannhet, men kanskje på grunn av mangel på bevis på min tros usannhet, så velger jeg og tro. Jeg kunne forklart deg logikken rundt mitt valg om å tro. Det er nemlig en vurdering jeg har tatt basert faktisk mye på vitenskap og logikk jeg er vet er sannhet. Vitenskap og religion er det samme, vitenskapen er bare for ung til å forstå det. Jeg blir nemlig mer overbevist om at min tro er riktig jo mer jeg forstår av vitenskapen.
Men jeg tror at Gud ikke vil bevise sin eksistens. Han vil at vi skal tro. Om han ville bevise at han eksisterer og at han er universets skaper, kunne han klart dette med veldig enkle grep. Han gjør av en eller annen grunn ikke dette, og siden han skaper alle mennesker, vil han kunne kontrollere om et menneske skulle få guddommelige evner. Jeg vil kalle en evne som "klarsynthet" for en guddommelig evne om noe slik evne skulle eksistere. Intet nålevende menneske har i mine øyne permanente guddomelige enver. Om jeg skulle ta feil, og om noen skulle ha guddommelige evner, så tror jeg de ville vært for smarte til å "briefe" med det. De ville ikke laget TV-programmer om seg selv. De ville ikke påstått å kunne fortelle mennesker hvordan deres kjære døde har det. De ville ikke fortalt folk at de kan utrette mirakler. De ville bare gjort det. Sannsynligvis på en ikke veldig åpenlys måte. For som jeg sier; Gud vil så vidt jeg kan forstå, ikke bevise sin eksistens. Tro.
Kanskje det finnes mennesker med guddommelige evner som ikke briefer med det, men de har jo da jeg naturlig nok ikke hørt om. Mye mindre har jeg møtt slike mennesker. Om Gud vil reklamere med slike mennesker, ville han gjort det på en helt annen måte enn gjennom Åndenes Makt på TvNorge.
Jeg tror derimot at ett slikt menneske har eksistert. Men det var ingen skryting inne i bildet. Det var handling. Uten noe mer mikkmakk fra dette menneskets side. Han gjorde folk klar over at han kunne hjelpe dem, men lot det ikke bli med snakket. Han gjorde det. Der og da. Og han gjorde det så overbevisende at vi ennå, over to tusen år senere, fortsatt leser beretningene om hvordan denne mannen levde og handlet. INGEN av de menneskene i dag som hevder at de selv har "paranormale" eller "overnaturlige" evner vil blir husket i over to tusen år. Det vil hvertfall ikke blir skrevet en bok om dem som utgis også under navnet Guds Ord.
Hvorfor er det slik at når jeg snakker til Gud, så ber jeg, men når Gud snakker til meg, så har jeg schizofreni?

Maskinistenes Støttekontakt

2009-09-20T13:10:00.005+02:00

Det er kveld på Maskinistenes Hus i Tønsberg. Strengt tatt er det kveld i hele Norge, men det merker ikke jeg noe til. For her sitter jeg. Hjemme altså. Jeg sitter hjemme... og skriver om Maskinisten.

Jeg er nemlig der i går. Det er koselig å være tilbake på gamle trakter igjen. gunnar er dritsur. Han liker det overhodet ikke. Forandringene på caféen er for store. Han synes at rød-og hvitmalte stoler er stygt. Det synes jeg også. Bordene som også er blitt hvite er heller ikke noe fine. Men jeg prøver å fortelle han at vi kommer til å bli vant til det. Bare vi prøver. Jeg får noen blikk fra andre gjester i det jeg snakker med gunnar, men det er ikke min feil at de ikke kan se ham.

Jeg skal møte noen. Det føles nesten som en date, men jeg vet strengt tatt bedre. Det er ikke så mange som er gift med sin egen gudmor, som skal på date med sin gudfars kone på café. Der har du meg. Bortsett fra det med date. Det er en voksen dame jeg skal møte. Jeg har kjent henne i mange år, men ikke så veldig godt. Hun er som sagt gift med min gudfar, og det er sånn jeg kjenner henne.

Jeg har forklart henne på telefonen i forkant at jeg har noe viktig jeg må spørre henne om. Sist jeg sa noe slikt til en dame på telefonen, var i femte klasse til ei jente jeg var forelsket i, og som jeg planla å "spørre på". Jeg skal ikke spørre på den damen jeg nå skal møte. Niks. Jeg skal spørre henne om hun kunne tenke seg å bli min neste støttekontakt. gunnar mener jeg ikke fortjener å ha henne som støttekontakt, om jeg i det hele tatt fortjener å ha støttekontakt overhodet. Han forteller meg at jeg egentlig ikke fortjener venner i det hele tatt, men det tar jeg og ikke bryr meg noe om. Jeg føler meg nemlig ganske bra, og jeg har tenkt til å fortsette med det.

Jeg glaner rett i trynet på gunnar i en god halvtime. Han har satt seg på stolen rett ovenfor meg, men jeg vet han vil forsvinne i det denne damen dukker opp. Den gode halvtime har gått. Hun dukker opp, jeg gir henne en klem, kommenterer at hun lukter godt, og passer på at gunnar forlater stolen der hun skal sitte. Hun merker ikke så mye til det.

Jeg vil påstå at vi har det veldig hyggelig. Hun er et veldig bra og snilt menneske. Jeg merker fort at jeg har gjort noe lurt i det å tenkte på henne som støttekontakt. Så jeg spør henne.

Hva vil hun svare? gunnar sier at svaret er nei. Jeg er ikke sikker, men jeg har en god følelse på et ja. Hun er nemlig veldig positiv til det å være støttekontakt for meg. Det som er spørsmålet er om hun har mulighet og tid.

Jeg referer til tidligere kontakter. Hun kjenner noen av dem. Hun kommer til å ringe meg en av dagene med et svar, etter hun har snakket med gudfaren min. Han hun er gift med. Jeg er veldig sikker på at han kan fortelle henne ting som vil få henne til å tippe i enten den ene eller andre retningen. Kjenner jeg han rett så....

To my English speaking readers.

2009-08-27T17:59:00.003+02:00

It has come to my attention that I have a few readers both in America and England, so I have decided to write the blog in English every once in a while. For my spanish reader, I am sorry. Beacuse; hablo español un poco, pero lo siento, no escribo español.

I'm feeling good today. My head is working in speeds faster than it has done in quite a few years. It feels like I've upgraded my memory and ability to think more advanced. An example is doing hard math calculations fast and to remember song lyrics. There are also memories that I assumed was gone that is coming back. Some of it is trivial, like funny situations from long ago, but some is more important, like how to do advanced calculus in a number of different ways.

Why is this? I'll tell you. I've stopped to take my medication. Like I have told my Norwegian readers, this was one of the best decitions I have ever made. I feel better now than I have felt for quite a few years. And as you probably have understood now; one of the side effects of this horrible medicine, is temporary memory loss. There are also many other more or less serious side effects, some temporary and some permanent. An example of a permanent side effect is that my hands have started shaking more and more over the last couple of years. This is not going to go away. So I can't really get myself to regret going against the stream of doctors and therapists.

People around me are saying that I'm more easy to be around after I stopped to take the "drug". My wife is saying that I am now back to the boy she fell in love with in junior high. And that's really good to hear, because I haven't felt better in my whole life than I did in those years. Except for now.

So the moral is; if a person can function more or less well without medication of any kind, it's better not to take them.

Now I'm going to the post office to "enviar estas cartas y tarjetas a los Estados Unidos. Por correo aéreo."

Bye bye Risperdal

2009-08-12T11:01:00.007+02:00

Over det siste halve året har jeg trappet ned på psykosemedisinene mine. Dagen før i går tok jeg min siste Risperdal. Om jeg skulle sagt det på en rolig og avslappet måte hvordan det føltes å slutte på medisinene, så ville jeg sagt at det føltes UTROLIG, SINNSYKT, EKSTREMT og FANTASTISK bra. Da kan du tenke deg hvordan jeg hadde sagt det om jeg skulle brukt noen av de ordene som inngår i min nordnorske kones ordforråd.

Jeg hadde gått på 4 mg Risperdal en god stund (tre år). På grunn av bivirkninger ble vi nødt til å gå ned til 3 mg. Ikke så lenge etter, fant jeg ut at jeg ville prøve å slutte helt med medisinene.

Psykolog: Skeptisk.
Fastlege: Nektende.
Psykiater: Vurderte tvangsmedisinering.
Meg selv: Smarte enn noen av de overstående og trappet ned allikevel.

Til slutt fikk jeg overtalt psykologen min til å gå med på denne planen, og avtalen ble at jeg skulle bruke hvert milligram i åtte uker før jeg gikk ned til neste.

I løpet av de første fire, fem, seks ukene av nedtrappingen vil jeg ikke si at jeg merket så stor forskjell. De verste bivirkningene forsvant, men jeg følte fortsatt godt at det var medisin i kroppen. Etterhvert kom også gunnar kraftigere inn. Jeg begynte å vurdere om det var verdt det.

Men så begynte ting å klarne opp. Ting gikk fortere og fortere rundt i hodet. Jeg begynte å fungere bedre. Jeg klarte flere ting på en gang. Det begynte å demre for meg at jeg hadde gjort noe lurt.

Enda ett milligram ble trappet ned. Noen uker gikk uten at noe særlig forandring skjedde. Jeg hadde gått på 1 mg Risperdal i ca. tre uker da livet VIRKELIG forandret seg. gunnar kom inn kraftigere. Dette var ikke uventet. Men det var uventet at jeg for første gang på nesten fem år virkelig følte meg bra. Jeg ble mer og mer tilfreds med tilværelsen. Jeg klarte mer og mer. Jeg husket mer og mer. Jeg leste en hel bok fra perm til perm. Jeg klarte å begynne å skrive i boka mi igjen, og jeg klarte å lage både pizzadeig og pizzafyll samtidig på halvparten av tiden jeg før ville brukt på bare deigen. Intellektuelt begynte jeg også å fungere mye bedre. Jeg begynte å huske ting jeg har lært på skolen. Jeg kunne igjen løse algebra og likninger som om de var to pluss to, og jeg kunne regne ut prisen på det jeg handlet i butikken uten kalkulator. Men den aller største forskjellen var at jeg virkelig begynte å legge merke til min kone.

Jeg må få si at jeg ikke hadde glemt henne under høyrere doser av Risperdal, men man kan kanskje si at hadde begynt å ta henne for gitt. Nå derimot, var jeg tilbake til den jeg ville være for henne, men som jeg ikke hadde klart på fire år. Hun fortalte meg her om dagen at nå er jeg den samme personen igjen som hun ble forelsket i på ungdomskolen! Jeg er tilbake til den Daniel med humor, lidenskap, intelligens (!) og kjærlighet som hun i utgangspunktet ble kjent med. Jeg kan jo bare spekulere i hva hun har tenkt da jeg har vært så neddopet på medisiner at jeg ga henne et helvete flere ganger daglig. Hun har vært sterkt. Hun har vært utrolig tålmodig, og hun har holdt sitt løfte: I gode og onde dager.

Så som jeg sa: Jeg har ikke tatt medisiner på to dager. Med tanke på hvor godt jeg begynte å fungere på ett milligram, kan man bare tenke seg hvor godt jeg vil fungere HELT UTEN PSYKOSEMEDISINER.

gunnar, både kraftig og rolig, tar jeg på strak arm hvis det er sånn at jeg kan forstette som den jeg er nå. Det var medisinene som forandret og kanskje tilogmed ødela livet mitt på flere områder.

Jeg ser fram til å føle meg bra stort sett hele tiden. Jeg ser fram til å være sammen med venner som føler det er bra å være sammen med meg, og jeg ser fram til å tilbringe livet med en kone som igjen har den mannen hun fortjener.

En verden av uvirkelighet

2009-07-07T21:05:00.002+02:00

En stemme forteller,
En befaling melder,
Om noe bare jeg kan høre,
Om alt jeg skal gjøre.

Hva om jeg gir opp?
Vil slitet ta stopp?
Vil jeg falle under?
Helt uten gode stunder.

En verden for meg selv
Inne i mitt eget hodes hvelv
Hva skal jeg gjøre,
For å slippe og høre?

Fortelle deg jeg må,
Men det er vanskelig å forstå ,
At du ikke vet,
Hvordan jeg har det i min virkelighet.

Mack, Mackmyra og Bowmore

2009-06-18T17:03:00.003+02:00

Dere som kjenner meg vet at whisky er en av mine store interesser. Bartending er en annen. Da er det jo ganske naturlig at jeg er innteressert i alkoholholdige drikker.

Mack er etter min mening det beste ølet som finnes i Norge. Jeg tror jeg har smakt mange nok norske øl at jeg faktisk kan ha en god mening om det. Mack kommer fra verdens norligste bryggeri som ligger i Tromsø. På østlandet er det ikke så lett å få tak i Mack, og hvis man gjør det kommer det alltid i bokser til en sinnsyk pris. Derfor er det ekstra moro at jeg temmelig ofte er i nord-Norge der det mer eller mindre bare drikkes Mack. På glassflasker eller tapp. Der har jeg enda en grunn til å være temmelig fornøyd med å være gift med en nordlending.

Mackmyra er en whisky. Det er den første svenske whiskyen noensinne. Polet i Tønsberg tok inn en flaske, som jeg akkurat ikke rakk å ta før en eller annen snik rappa den før meg. Jeg føler det kan være lurt å få tak i den. Uansett er det spesielt å ha den første whiskyen et land kommer med. Enda mer spesielt er det om Sverige ikke kommer med fler og destilleriet blir lagt ned. Om den da er uåpna kan den få en ganske god verdi ettersom det blir færre og færre av den. Prisen er heller ikke så gal. Man får den på polet (om de tar inn fler) til 580 kroner. Noen vil kanskje si at det er veldig mye penger for en drikk. Men alle hobbyer koster penger. Uansett kjøper man ikke en flaske til 580 kroner for å bli full. Man kjøper det fordi det er en lidenskap.

Når jeg er inne på whisky, vil jeg også gjerne benytte muligheten til å nevne Bowmore. Dette er uten tvil den aller beste whiskyen jeg har om man skal dømme etter smak og ikke verdi eller tilgjengelighet. Tidligere hadde jeg bare Bowmore 12, men nå har jeg fått tak i Bowmore 15 Darkest. Begge to er fantastisk gode. De er komplekse med mye røyk (kanskje 12 mer enn 15), men allikevel veldig lettdrikkelige. At de også er laget på Islay gjør at deres umiddelbare nærhet til saltvann og tang og tare gir en "maritim" smak. Jeg vil absolutt anbefale alle som er interesserte til å smake Bowmore. Kom gjerne til meg om du ikke vil kjøpe den selv.

Mer påvirket

2009-05-21T21:37:00.003+02:00

gunnar er innpåsliten. Han lar meg ikke være alene lenger. De siste to dagene har han ikke forlatt meg et eneste sekund. Hverken om dagen eller natten. Det er temmelig slitsomt.

Ikke er han noe hyggelig heller. Han har kommet tilbake til det han gjorde mye av før, nemlig å terrorisere de jeg er sammen med som jeg bryr meg om. Det er jo ikke slik at det er noen andre enn meg som kan oppfatte gunnar, men det går allikevel innpå meg når han truer og herjer med de jeg befinner meg sammen med. Jeg merket det kanskje spesielt godt på 17. mai, da vi hadde en liten rolig grillfest med venner her hjemme på kvelden. gunnar koste seg mer eller mindre hele kvelden med å fortelle hvordan han kunne ødelegge hver enkelt av gjestene. Noen mer enn andre. Jeg vet jeg bare burde overse han, men jeg lar det han gjør gå innpå meg. Akkurat det er nok et resultat av lavere dose medisin.

Når jeg blir dårligere stiller min kone sterkere. Det er ingen som kan påvirke meg postitivt slik hun kan. Å holde henne i hånden er bedre enn noen psykosemedisin jeg noensinne har prøvd. Det sier litt, for jeg har gått på mye forskjellige medisiner.

Til søndag skal jeg i konfirmasjon. Jeg lurer på hvordan det vil være. En ting er helt sikkert; jeg kommer ikke til å gå rundt som en zombie, påvirket av sterke medisiner. Det er jo nettop fordi jeg nesten ikke går på medisiner lenger. Men spørsmålet er jo om jeg blir så påvirket av gunnar at jeg ikke klarer å forholde meg normalt. Heldigvis så kjenner de aller fleste menneskene i selskapet meg såpass godt at ingen kommer til å reagere negativt. Det blir spennende å se.

Kommentarer

2009-05-15T23:52:00.001+02:00

Dette innlegget er egentlig en oppfordring til du som leser om å legge inn en kommentar. Jeg har gjort det lettere å legge inn nå, og det er alltid hyggelig å lese deres tanker rundt det jeg skriver.

Tilbake til det gamle

2009-05-14T21:28:00.006+02:00

I dag ble min psykiatriske diagnose igjen endret. Jeg har nemlig ikke personlighetsforstyrrelser, jeg har, som tidligere, schizofreni.

At jeg igjen har fått denne diagnosen forteller meg at det var lurt av meg å bytte psykolog. Min nye psykolog, som jeg har skrevet om tidligere, fortalte meg i dag at han var sterkt uenig men min forrige. Det har seg nemlig sånn at man ikke hallusinerer om man har personlighetsforstyrrelser. Det forekommer stort sett ikke. Det vil si at den forrige psykologen enten ikke trodde meg, eller valgte å behandle det hun likte best selv. Det liker jeg dårlig.

Så da er schizofreni forklaringen. Med så omfattende hallusinasjoner som jeg har, er schizofreni den mest riktige forklaringen. Det høres kanskje sykt ut, men jeg er mer konfortabel med denne diagnosen enn personlighetsforstyrrelser. Det er fordi at jeg rett og slett kjenner den bedre. Jeg vet hva den innebærer. Den blir regnet som en av de aller mest alvorlige psykiske sykdommene, men det plager meg ikke. Navnet schizofreni er bare en forklaring på en rekke symptomer. Symptomene kan jeg leve med, riktignok med litt hjelp.

gunnar har kommet litt mer fram etter jeg trappet ned på medisinene. Jeg skal fortsatt trappe videre ned, og jeg forventer at han vil bli mer og mer påtrengende. Det blir spennende å se hvordan jeg klarer å forholde meg til sterkere hallusinasjoner.

I dette innlegget som jeg vet mange av mine nærmeste leser, vil jeg takke for stor forståelse og støtte. Mange mennesker ville trukket seg litt tilbake når de må forholde seg til noen som har en psykisk lidelse, og kanskje enda mer ved psykose. Noen har jo også gjort det, men de regner jeg heller ikke som mine nærmeste. Dere som får takk har egentlig tvert i mot trukket dere enda mer mot meg og virkelig vist at dere bryr dere. Venner, familie og kanskje spesielt min svigerfamilie. De er en skikkelig bra gjeng som jeg er utrolig glad i.

Jeg er nemlig veldig glad i dere alle sammen, selv om jeg kanskje ikke er så flink til å vise det.

Når livet alltid går i motbakke

2009-05-11T20:07:00.003+02:00

Slik kan det føles når forsøk etter forsøk på å få det bedre mislykkes. Kryobehandlinga jeg hadde sist virket ikke. Det er ubestemt om det blir noen ny eller ikke. I mellomtiden må jeg gå på noen utrolig sterke medisiner og orker med det ikke noe som helst. Utmattelse er det beste ordet jeg kan bruker for slik kroppen min føles.

At jeg har vondt er jo selvfølgelig en fest for gunnar.

På den positive siden så har jeg fått overtalt doktor og psykolog til å la meg få trappe ned på psykosemedisinene. Jeg hadde håpet at det skulle være en smal sak, men det viser seg at nedtrappinga må ta flere måneder (fire - fem) for at hjernen min ikke skal ta skade av det. Det er visst sånn at når man har stått på en kraftig medisin som psykosemedisinen, så vil den ha gjort så store forandringer i hjernen, som kan være varige, at å bråstoppe kan være direkte farlig.

Hallusinasjonene kommer nok til å tilta, men jeg tror jeg kan leve med det med tankte på en utrolig store fordelene jeg får ved ikke å bruke medisiner. Kanskje jeg kan klare å lese en bok igjen? Kanskje jeg kan vinne over kona mi i sjakk? Det blir spennende å se. Allerede har jeg trappet ned ett milligram og kan faktisk merke noen små forskjeller. Ting beveger seg faktisk litt fortere i hodet allerede.

Kanskje jeg kommer ut av motbakken etterhvert? Uansett så er det i motbakke det går oppover.

Kryobehandling

2009-04-14T13:51:00.002+02:00

Jeg er veldig glad denne ettermiddagen og morgenen er over. Det er ett eller annet med å starte dagen med et smertehelvete ute like som ikk helt appelerer til meg. Kryobehandling er nemlig vondt.

Det som skjer er at nervene i brystet mitt blir fryst slik at de ikke virker på over tre måneder. Det i seg selv er bra når man har kroniske smerter, men selve prosedyren er ekstremt smertefull. Men man får jo en del spennende medikamenter under inngrepet som gjør det hele litt lettere. Du lurer kanskje på hvorfor jeg ikke fikk narkose? Det er nemlig fordi man må være våken for å fortelle doktoren når han setter den skarpe nåla rett inn i nerva. Det kan han ikke se selv, og må føle seg fram.

Så nå er jeg i teorien alstå smertefri i tre måneder. Det er utrolig hva minus 70 grader gjør med en nerve.

Min første støttekontakt var sammen med meg på sykehuset i dag. Det var utrolig koselig og gjorde recoveryen litt enklere.. Jeg har skrevet om henne før, det er hun som har forlovet seg. Det er morro å se venner som har flyttet bort igjen. Man savner dem jo veldig. Alle sammen.

Fantastisk kone

2009-03-28T23:19:00.003+01:00

Jeg føler meg utrolig heldig som er gift med akkurat den jeg er gift med. Det finnes veldig mange som hadde trukket seg unna for lenge siden med tanke på alt de hadde måttet gjennomgå med meg. Jeg synes livet mitt er vanskelig selv, og jeg kan ikke engang forestille meg hvor vanskelig livet sammen med meg må være.

Min kone er veldig, veldig tålmodig. Hun forholder seg til meg på en måte jeg ikke tror noen andre klarer. Hun kjenner alle mine sider, både de syke og de friske og glade. Tanken på å ha henne ved min side resten av mitt liv, er den absolutt mest betryggende og behagelige tanken jeg kan ha.

Min kone kommer fra en veldig bra familie. Min svigerfamilie er en helt utrolig fantastisk gjeng som har tatt meg i mot slik ingen tidligere har gjort. Ofte blir jeg veldig ukonfortabel når jeg er sammen med mange mennesker, men ikke med denne familien. De er åpne og på alle måter fantastisk gode, og støtter meg på godt og vondt. De kjenner meg. Jeg kjenner dem. Jeg har et bånd til dem som jeg tror veldig veldig få har med sin svigerfamilie. Min svigermor, min svoger, min svigerinne og min kones tanter og onkler og bestemor er mennesker jeg ikke lenger kan forestille meg livet uten. Jeg synes det er en ære å få være i familie med en så fantastisk gruppe mennesker.

Tusen takk kjære familie for at jeg kan være meg selv sammen med dere, og for at dere er glade i meg. Jeg er uendelig takknemlig.

Diagnoseløs

2009-03-24T23:00:00.003+01:00

Det er ikke lett å vite hva man skal forholde seg til for dagen. Ingen er enige med hverandre.

Min forrige psykolog forandret diagnosen min fra Paranoid Schizofreni til blanda personlighetsforstyrrelser, og søkte meg derfor inn på en dagtids behandlingspost på sykehuset. Planen var at jeg skulle være der store deler av uka og jobbe med problemet som da het personlighetsforstyrrelser (PF).

Post 2, som jeg skulle til altså, kalte meg inn til samtale og kunne etter få minutter fastslå at PF neppe er riktig diagnose. Det som skjedde var at jeg var psykotisk på denne samtalen. gunnar var med hele tiden, noe psykiateren la godt merke til.

Det som er greia er at PF og psykose IKKE forekommer sammen hos noen. Man kan bli nær psykotisk, men ALDRI fullt ut psykotisk med PF. Doktoren på Post 2 kan skrive under på at jeg ikke bare var nær psykotisk under samtalen, men fullt ut, helt ute å kjøre, på alle måter psykotisk. Hun sa at om det skulle være mulig at jeg hadde PF, så ville det vært på grunn av gunnar og ikke motsatt. Dermed er Post 2 utelukket og jeg sitter uten diagnose.

Min nåværende psykolog er også enig i at PF ikke er en god nok sak. Han planlegger en liten utredning og samtaler med mine tidligere behandlere for å finne ut hva de skal kalle gunnar.

Lurer på om ikke Schizofrenien banker på igjen. For å være helt ærlig så synes jeg faktisk at det er en mye enklere diagnose å forholde seg til. Jeg har skjønt at jeg er alene der, men sånn føler jeg det. Jeg sier ikke at jeg håper å få tilbake den gamle greia, men hva annet passer egentlig på en person som hører stemmer og ser uvirkelige mennesker 24/7?

Uansett blir jeg ikke bedre når psykologen ikke har en grunnleggende diagnose å jobbe ut i fra. Kanskje en fremtidig riktig diagnose også vil gi riktig behandling? Spennende saker.

Alle mannfolk har skinnjakke!

2009-03-08T12:54:00.003+01:00

Jeg kan med stor glede si nå at jeg ikke er noe unntak fra skinnjakkeregelen.

Jeg har alltid ment at skinnjakker er utrolig stilig. Ikke bare er de fine å se på, men også utrolig slitesterke. Skinnet får man ikke ødelagt med normalt bruk, og foret og slikt kan lett skiftes ut.

Jeg har lenge sett etter den perfekte skinnjakka, men ikke funnet noe som hverken passer økonomi eller stil. Derfor var jeg ikke i noe særlig tvil da jeg så den skinnjakka jeg nå har kjøpt. Den hang der, helt alene i butikken og ropte på meg. Den enste størrelsen som var igjen passet perfekt på meg, så jeg tenkte ikke over det i mange sekunder før jeg kjøpte dette beviset på ekte manndom.

Jakka er av merket Matinique, den er mørke brun og temmelig tidløs. Det som er litt ekstra spesielt med denne jakka er at den kan være dresset om man har en fin bukse på, men den kan også være casual og slækk med en dongeribukse eller liknende. gunnar liker den også, men mest på grunn av prisen tror jeg. Jakka var tross alt ikke noe særlig billig.

Så da har jeg endelig tatt det siste skrittet inn i manndommen. Fra før har jeg fått hår på diverse steder, jeg har barbert meg, jeg har blitt i stand til å lage barn, jeg er gift, jeg trener regelmessig, jeg drikker øl og whisky, og nå har jeg altså skinnjakke. Det endelige beviset på at barndommen er lagt tilbake og at manndommen har tatt over.

En liten pause kanskje?

2009-02-26T22:40:00.002+01:00

Å si at jeg er ekstremt lei er å underdrive. Jeg er så dritt lei av at dagene stort sett er en plage. Jeg gleder meg hver kveld til å legge meg i senga om kvelden. Sove gjør jeg sjelden, så jeg gleder meg ikke så mye til akkurat det, men jeg gleder meg til å kunne glemme dagen.

Hvorfor er det sånn at bare en av hundre dager er veldig bra? Hvorfor kan ikke jeg ha stort sett bra dager? Jeg kunne vært fornøyd med halvparten bra dager. Eller kanskje til og med en tredel. Men nei. gunnar måtte kuke det skikkelig til for meg. Jeg kan telle på en hånd de virkelig bra dagene i det foregående året. Jeg kan telle på en hånd de nettene jeg har sovet godt uten å ta medisiner for det.

Så jeg synes at en liten time-out fra gunnar og psykose og diverse andre problemer gunnar har gitt meg absolutt kunne vært på sin plass. Hvor hardt skal man prøves? Jeg er ikke Job fra Bibelen. Jeg tåler ikke hva som helst, og ikke minst, de som er sammen med meg tåler ikke hva som helst.

Man kan få lyst til å sitere Jesus på slutten av innlegget her, men jeg vet ikke om det riktig å tro at Gud har forlatt meg riktig ennå. Jeg har jo tross alt en god dag av hundre.

Oslotur

2009-02-26T12:07:00.002+01:00

I går var jeg i Oslo med støttekontakten min. Stort sett pleier jeg å bli sliten av Olso, og det ble jeg også, men støttekontakten min er så positiv og hyggelig å være sammen med at jeg mer eller mindre glemte at Oslo=angst.

I Oslo møtte vi en venninde av meg som hadde tatt turen for å dra på konsert. Det er ikke så ofte jeg er sammen med henne, så det var absolutt hyggelig å se henne igjen.

Det var faktisk ikke før på turen hjem jeg virkelig begynte å slite. gunnar tok fullstendig av. Han kunne ikke ha noe av at jeg koste meg og hadde det hyggelig med støttekontakten og venner. Da min første støttekontakt tilfeldigvis kom på bussen i Vika, ble gunnar for alvor forbanna. Han hylte og skreik mer eller mindre hele veien hjem. At Cecilie (den ene hyggelige allusinasjoen) også var der sammen med gunnar, hjalp ikke nevneverdig for meg.

Medisinene mine er økt, og jeg håper virkelig at etterhvert som de begynner å virke, så vil gunnar roe seg litt ned. Han er slitsom for tida. Jeg skulle virkelig ønske at han tok seg en ferie.

Forlovelse

2009-02-22T00:47:00.001+01:00

I dag har jeg fått vite at en venninde og hennes kjæreste har forlovet seg! Dette er utrolig bra nyheter! Jeg tillater meg selv å tenke at kanskje min kone og jeg om mulig er inspirasjon…

Det er hyggelig å tenkte på at ikke vi lenger er de eneste i vennegjengen som kommer til å være gift. Når andre også blir det, kan jeg kanskje tro at mye av den kontakten jeg hadde med venner før jeg ble gift kanskje kommer tilbake. Det tror jeg er naturlig.

Gratulerer til de det gjelder. Jeg ønsker dem alt godt.

Teologistudenten

2009-02-19T10:20:00.002+01:00

Et lite utdrag fra mitt evigvarende prosjekt!
Det ble ikke så mye snakk under denne middagen heller, men jeg merket av og til at noen så på meg. Da jeg snudde meg rundt for å se, oppdaget jeg at Ralf fort snudde hodet sitt en annen vei. Hva som var hans problem skjønte ikke jeg, men at det var noe han ville, det var helt sikkert. Jeg tror nesten jeg var en smule redd for han. Jeg hadde jo sett han noen ganger på skolen, og jeg visste at han var ganske høy. Etter den enorme hånden hans å dømme, måtte han i det minste være minst like høy som meg. Kanskje til og med høyere. Dessuten var han kraftigere. Jeg hadde ikke hatt en snøballs kjangs i helvete om jeg skulle komme i slagsmål med denne ”hjelpelæreren”. Jeg knyttet neven min under bordet og strammet bicepsen, diskret, men tydelig nok til at jeg kunne se at jeg i det hele tatt hadde noen biceps. Jeg ble fornøyd med meg selv. Jeg var riktignok ingen muskelbunt, men regelmessig trening hadde da gitt meg noe. Jeg håpet Ralf skjønte at jeg ikke var en man tulla med.

«Daniel! Jorda kaller!» Jeg skvatt til da jeg oppdaget at Julie som satt tvers ovenfor meg prøvde å komme innpå.
«Ja,» sa jeg og la merke til at jeg nesten hørtes litt skremt ut.
«Det så ut som om du datt ut et lite øyeblikk der,» sa Julie og lo.
«Gjorde jeg? Neida. Jeg bare… ehh. Jeg bare nøt den gode smaken av maten i munnen.» Jeg la merke til at jeg egentlig ikke hadde noe mat i munnen, og begynte å late som jeg tygget. «Mmm» Jeg nikket anerkjennende til jentene og smilte. Jeg følte meg litt dum, men det var visst bare Inga som skjønte at jeg egentlig var ferdig å spise. Hun ga meg et ”jeg-vet-hva-du-driver-med-blikk” og dultet meg lett i skuldra.
Jeg hadde riktignok forsynt meg tre ganger, men allikevel var jeg ferdig før mange av de andre, så da Cecilie spurte om alle var forsynt sa jeg ja, og takket for maten. Eivind som satt ved stuebordet rapte og klappet seg på magen.
«Det er godt du føler deg hjemme» sa søstera hans og kikket stygt på han. Folk begynte å vandre rundt igjen, og musikken ble satt høyere. ”Offspring”, kanskje et av mine favorittband, var satt på. Jeg glemte Ralf og begynte å synge med på sangene sammen med Jørund og Martin. Jeg merket på sangstemmen at jeg ikke skulle ha drukket det siste vinglasset.

Jamie Oliver!

2009-02-17T21:29:00.003+01:00

Makan te MANN!

Hvert eneste måltid jeg har laget som er enten inspirert av eller tatt fra en av hans kokebøker har alltid blitt en sukess. Det er ikke snakk om at jeg har laget et par tre måltider heller. Nei nei. Jeg har laget temmelig mange måltider av denne typen.

Jeg så nettopp på Jamie Olivers matrevolusjon på TvNorge. Det faktisk sånn at i England så finnes det voksne mennesker som faktisk ikke vet at vann skal boble når det koker. England og USA ligger på verdenstoppen når det gjelder fedme. 90 prosent av innbyggerne i landsbyen Rotherham sa under en undersøkelse at de ikke laget mat selv. For en utrolig tafatt gjeng. Alle vet at man sjelden får sunn og bra fastfood. Man kan ikke lage et fullverdig måltid i mikron! Man kan ikke regne med minimal innsats og maksimal verdi av det man får som resultat. Om man legger en anelse mer energi i å lære seg og lage mat, så kommer man utrolig langt. Ikke tro at man får et sunt og næringsrikt måltid med tre minutters oppvarming i en mikro.

I en test jeg hørte om en gang, hadde man vannet to planter med vann med like store mellomrom. Den ene ble vannet med vann varmet i mikro og kjølet ned igjen til romtemperatur, og den andre ble vannet med vanlig vann, også det med romtemperatur. Gjett hvilken plante som døde!

Jeg legger mye energi i å lage god og sunn mat. Det gir utrolig mye tilbake. Det er absolutt verdt anstrengelsen. Jeg føler meg bra i hodet, kroppen og magan!

Dobbelt bevisthet

2009-02-16T16:53:00.004+01:00

Slik jeg er fremstilt på dette bildet, slik føler jeg meg av og til. gunnar vet alt. Alle tanker og alle handlinger går innom han før jeg i det hele tatt er oppmerksom på at jeg tenker eller handler. En ekstra Daniel som kommenterer alt som blir gjort. Hadde det blitt gjort på en hyggelig måte, så kunne jeg holdt ut. Men nei. Det er ikke hyggelig. Derfor heter han gunnar. Med liten g.

The Glenlivet

2009-02-14T22:59:00.003+01:00

Det finnes tre destillerier som i sin tid fikk lov av den britiske kongen å sette prefikset "the" foran navnet de hadde på whiskyen sin. Dette var de tre beste single malt whiskyene som var å få tak i, og det er de ennå.

Martin og jeg har nettop hatt en liten whiskysmakning der vi har smakt på en god del forskjellige single malts. Jeg kan nevne The Balvenie, Lagavulin, Dalwhinnie, og den whiskyen jeg fant ut at er dagens favoritt: The Glenlivet 12 år.

Dette er en EKSEPSJONELL whisky. Makan til god smak i munn. En av de mest fremtredende luktene på denne er tørket frukt/tropiske frukter og pære. Denne en en veldig snill whisky som omtrent føles som en likør på noen områder, og de gode luktene kommer tilbake igjen i smak. Man kan si at dette er en favoritt til å ikke være fra Islay (uttales: eye-lah). Islaywhiskyer er nemlig fra før av mine favoritter, og da spesielt Bowmore 12 år.

Man får denne flaska på polet til rundt femhundrelappen, og det er verdt hver krone.

Innlagt

2009-02-14T14:04:00.004+01:00

Som du kanskje kunne oppfatte fra mitt forrige innlegg, så var jeg ikke i spesielt god form da jeg skrev det. Ikke lenge etter ble jeg lagt inn på sykehuset igjen.

Stabiliseringsopphold kalte de det denne gangen. Det betyr at jeg bare skulle være der til gunnar hadde sluppet mye av taket han hadde. Et par netter gjorde susen. De snakker også om å øke medisinene mine igjen. Jeg er ikke sikker på hvor gira jeg er på det, men om det kan dempe gunnar, så er jeg ganske klar. Men litt kraftigere bivirkninger må jeg nok regne med.

Nå er jeg uansett hjemme igjen. Det er veldig deilig. Jeg håper virkelg det blir lenge til neste gang jeg blir lagt inn. Som jeg har skrevet tidligere, så HATER jeg å være innlagt. Jeg tror at om man må være innlagt over lengre tid, så blir man bare dårligere. Tre dager om gangen holder lenge for meg. Hvertfall siden jeg var innlagt i et halvt år på post 5 under den første utredninga mi. Ikke bra. Ikke bra i det hele tatt.

Men nå føler jeg meg mye bedre. Sola skinner og gunnar har trukket seg litt tilbake. Hvor lenge varer det? Jeg vet ikke, men jeg skal passe på å nyte det mens jeg kan.

Route 66 Diner

2009-02-11T00:21:00.006+01:00

Ved første øyekast ser dette kanskje ut som et bilde tatt nær Las Vegas, men faktisk så henger dette bildet, med lys og det hele i stua hjemme. Lysene beveger seg og skifter like fort og ofte som mitt eget humør og min mottakelighet for gunnar.

Han kjører på det han kan. Han dukker opp på steder jeg skulle ønske han ikke dukket opp. Han viser meg ting jeg ikke unner noen å se. Å konsentrere meg om noe var et prosjekt jeg ga opp for lenge siden. Jeg begynte en gang på en bok, jobbet mye og lenge og kom langt på vei, men ble avbrutt av gunnar. Kanskje for alltid? Det eneste jeg klarer å skrive er innlegg i denne bloggen. De er korte, de trenger ikke inneholde så mye fornuftig, og jeg trenger ikke prestere noen ting.

Slik er det med alt. Ingenting er fornuftig. Man kan ikke få til noen ting. Man vinner ikke over noen i Sjakk, Backgammon eller engang Yatzy. Man klarer ikke tenke seriøse tanker, og om noe skulle komme inn i hodet som var behagelig, blir det drevet vekk som en skogsarbeider på en homsebar. (Tro da ikke at jeg mener at homsebarer er behagelige på noen måte.)

Om jeg skal forklare hvordan det er å tenke klart med stemmer i hodet, så er den beste sammenlikningen jeg kan bruke to virkelige personer som roper inn i ørene på et menneske som skal prestere noe. De roper forferdelige ting. Hat. Fornærmelser. Perversiteter. Grusomme beskrivelser og ytringer. Den som da skal prestere vil under de aller fleste omstendigheter ha store problemer med det.

Akkurat som klientellet på en Route 66 Diner, skiftes hver eneste korte lille tanke ut med en ny kanskje kortere og mindre og mer ubetydelig tanke. Om man legger til et sekstall i Route 66, så har du tallet gunnar burde hatt tatovert i panna.

Jeg ville ikke unnet min verste fiende hallusinasjoner.

Årets beste dag!

2009-02-09T19:12:00.002+01:00

La meg fortelle dere om dagen min i dag.

Jeg våknet opp til strålende solskinn. Om jeg husker ritkig er det den aller første dagen det har vært skyfritt over Nøtterøy i år. Fraværet av skyene på himmelen fikk også mine egne skyer til å mer eller mindre forsvinne. Jeg følte meg rett og slett lett til sinns og glad over det fine været. Kaffen ble inntatt, musikk ble hørt på og jeg valgte å ta en tidligere buss til Kanalen.

Fra Kanalen gikk jeg til Linde. Det var litt kaldt, men på grunn av det fine været var det absolutt en fin tur. Jeg følte meg vel der jeg gikk. Klærne stemte, håret stemte (Brylcreem er tingen!) og humøret stemte. I dag var første gangen hos en ny psykolog på en ny poliklinikk på Linde. Jeg kom inn i resepsjonen og fant fort ut at det var uendelig mye koseligere der enn det er på min forrige poliklinikk. Jeg var litt tidlig ute og satte meg ned for å lese i noen blader før jeg hadde time. Bladet Psykisk Helse lå framme, så jeg jeg leste gjennom de über tørre vitsene og humret og lo litt der jeg satt. Det var også en del interessante artikler å lese også. Det finnes tydeligvis mange i min situasjon. Etter en liten stund dukket det en mann opp. Han sa fornavnet mitt, jeg svarte ja, og han tok meg med inn på et lite psykologkontor. Jeg likte han fra første øyeblikk jeg så han. Han hadde et fast håndtrykk en rolig og behagelig stemme, og var for en gangs skyld mann. Han blir min første faste mannlige psykolog. Vi snakket sammen i en times tid for litt kartlegging. Han fortalte meg at han hadde lest mesteparten av journalen min, og det synes jeg er veldig positivt. Han har så vidt jeg vet da hatt en god del å lese på. Da jeg var ferdig hos han gikk jeg til resepsjonen for å betale. Dette var første gangen jeg noensinne har gjort det, for tidligere har min diagnose alltid falt under det som ikke skal betales for. Nå som jeg har ny diagniose må jeg betale. Trodde jeg! Damen i resepsjonen fortalte meg at jeg heller ikke nå bør betale. Der sparte jeg 280 kroner og fikk enda et major løft på dagen.

Munter og fornøyd gikk jeg opp til Teie og stakk innom kateketen på hennes kontor i kirka. Hun var i sitt vanlige gode humer, så vi satt der litt og snakket til bussen min skulle gå. Rett på utsiden av kirka la jeg merke til en gammel dame som sto å gravde med en spade for å få løs bilen sin. Jeg skjønte at hun synes det var tungt, så jeg tilbød meg likegodt å gjøre det for henne slik at hun skullle få løs bilen sin. Jeg skjønte fort at jeg ikke kom til å rekke bussen min, men det fikk bare være. Ingenting kunne knekke humøret mitt.

På Rema kjøpte jeg en banan og en fruktvann som jeg spiste og drakk før neste buss kom. Jeg møtte kona mi i byen, og vi gikk på Maskinisten der en god kamerat tilfeldigvis var. Han er skikkelig hyggelig og ålreit, og jeg ble glad for å se han. Vi snakket litt med han og gratulerte min forrige støttekontakt (som også var der) med dagen. Vi drakk en kaffe og en Cola og gikk ned mot brygga for å kikke litt i det fine været.

Hjemme igjen satte vi oss ned å så en bra film før jeg til slutt nå sitter her og skriver noe som ingen gidder å lese. At ingen leser det plager meg ikke nevneverdig. Ingenting kan ødelegge dagen min!

Dum i huet?

2009-02-08T19:32:00.002+01:00

Det er mange måter å fortelle folk at de ikke er blandt de smarteste.
Her er noen av mine all-time favoritter:

Du har fyr i bålet, men ingenting i kjelen.
Du har lyset er på, men ingen er hjemme.
Du fant ikke opp kruttet, men sto veldig nærme da det smalt.
Du er ikke den skarpeste kniven i skuffen.
Du er ikke den dypeste skjea i skuffen.
Du sto først i køen, men fikk døra i trynet.

Skjønte du det ikke? Da er det veldig mulig at du faller inn under en av beskrivelsene over.

Thorn Tree in the Garden

2009-02-06T19:08:00.002+01:00

Tittelen på dette innlegget er også tittelen på verdens flotteste sang. Den er laget av Derek and the Dominos med Bobby Whitlock. Jeg kommer ikke til å legge ut teksten, med tanke på opphavsrett og sånn. Men her er en link: Thorn Tree in the Garden.

Derek and the Dominos er et av de aller første store bandene Eric Clapton var med i. Han laget mye av musikken selv, men en del kom også fra de andre bandmedlemmene. Den låten det er snakk om her kommer fra albumet Layla. At låta Layla (fra dette albumet) senere ble en av Eric Claptons mest spilte og kjente sanger, trenger jeg neppe å nevne.

Jeg har aldri vært noe stor fan av sangen Layla. Mye på grunn av det komersielle med den, men også fordi at Eric Clapton spiller som om han var rusa på noe temmelig heavy greier i siste halvdel av den versjonen jeg snakker om. Sannsynligvis var han nok akkurat det, med tanke på hans bruk av rusmidler i sin ungdom. Derimot er jeg veldig fan av de ikke så altfor kjente låtene på albumet Layla. Bland annet den som har fått tittelen på dette innlegget.

Layla (and other assorted lovesongs) er et speielt album på mange måter. En som har fulgt Clapton over en periode vil kjenne igjen mange av sangene på Layla i nye album. Det er nesten sånn at man kan plukke opp en hvilkensomhelst samleplate av Clapton og finne hvertfall halvparten av Layla-låtene på den. Noe jeg synes er skikkelig stilig er at det finnes en coverversjon av Little Wing av Jimi Hendrix på D siden av LPen. Derek and the Dominos har beholt sjela i den originale låta, men er også relativt annerledes på en måte man kan vente seg av Clapton. Man må ikke glemme at Hendrix og Clapton var veldig gode venner, og spilte mye av hverandres sanger. Det er en histore som forteller at Clapton kjøpte en venstrehendtgitar til Hendrix bare noen dager før han Hendrix døde. I følge historien fikk Clapton aldri gitt bort denne gitaren som på den tiden var temmelig sjelden. Hvem har vel ikke hørt om folk som ble tvunget til å bruke høyre hånd selv om de var venstrehendte.

Sjekk albumet ut. Kjøp det. Det finnes både som CD og LP. Om det er slik at du ønsker den på LP finner du den neppe i originalutgave, men som en Back to Black-utgave. Den er uansett noe av det aller beste Clapton har vært med på noensinne.

Jeg håper ingen leser dette...

2009-02-05T00:32:00.003+01:00

Linde. De har bestemt seg for at jeg endelig etter å ha ventet siden tidlig i fjor høst skal få ny psykolog. Jeg skal møte ham til mandag. Legg merke til ham.

En mann med andre ord.

Dette er bra? Jeg vet ikke jeg. SLUTT å spørre.

Men psykolog er uansett bra. Man trenger det. Legg derfor merke til hvor lite innhold det er i dette innlegget. Det er alt jeg klarer.

Go figure.

Lost In The Supermaket

2009-02-01T21:46:00.003+01:00

Hva opplever jeg her og nå? Hvor mye av det opplever de rundt meg? Dette spør jeg meg selv om mange, mange ganger om dagen. gunnar forteller meg ting stort sett hele tiden. Jeg husker nesten bare en verden med gunnar. Alt utenfor dette er som en film jeg en gang så.

Man må ikke forveksle vennskap med lidenskap. gunnar visker ut linjene. Det må ikke forveksles. Klarer ikke likevel. Noen har fått merke dette på kroppen.

I'm all lost in the supermarket
I can no longer shop happily
I came here for that special offer
A guaranteed personality

The Clash

Agent 75B

2009-01-26T22:39:00.004+01:00

En gang for noen år siden hadde Nøtterøy menigheter en ungdomsarbeider som ble kalt Agent 75B. Grunnen til dette skal få fortsette å være ufortalt, men de involverte vet godt hva jeg snakker om.

Uansett.... Denne agenten.... Hun er nå min støttekontakt.

Støttekontakter i Nøtterøy kommune blir ansatt for et halvt år av gangen. Den første jeg fikk var Mari. Hun er et fantastisk menneske. Hun tar virkelig godt vare på alle rundt seg og er et flott menneske å ha om man trenger noen og kona ikke er til stede. Når jeg sier trenger, så mener jeg overhodet ikke på det fysiske planet. Nei Nei Nei! Slike tanker får du ikke lov til å tenke på å anta at jeg overhodet har vurdert at det skulle falle meg inn å tenke på. Men man skal ikke glemme at Mari er veldig pen.

Den andre støttekontakten min heter Turid. Hun har mye å gjøre. Hun er sjefen på kontoret mitt. Hun har masse rare venner. En av de aller flotteste tingene Turid har gjort for meg er å gi meg også mange nye rare venner. Det er faktisk virkelige mennesker det er snakk om! Man må heller ikke her glemme at også hun føyer seg inn i rekkene med pene støttekontakter.

Er penhet viktig for meg? Det skal du egentlig få lov til å lure videre på.

I dag spurte jeg Linn om hun ville være støttekontakten min. Hun ville det. Hun kjenner meg godt og jeg kjenner henne godt. Hun er, kanskje som en fordel, noe eldre enn meg. Jeg tror hun har mye å lære meg, og jeg vet hun er veldig kreativ og flink til å finne på morro. Må jeg egentlig fortelle at hun er pen?

Finnes det noen mulighet for at hun liker Whisky? (Hun liker ikke kaffe din dust! gnr.anm.) Det er trist at man ikke kan drikke med støttekontaktene sine. Har man gjort det? Niks. KJEFT gUNNAR!

Lite påvirkning!

2009-01-24T17:28:00.007+01:00

Det er helt utrolig hvilken forskjell livet med og livet uten antigunnarmedisiner er. For noen uker siden, så "glemte" jeg å ta medisinene mine en god stund. Det virket som en ganske god idé der og da, men det viste seg at det neppe var et av de beste sjakktrekkene jeg har gjort. Jeg tenker ikke så mye over det når jeg tar medisinene mine, det at jeg hallusinerer mye, for jeg blir ikke så påvirket når medisineringen er riktig. Men jeg tror neppe at jeg har følt meg så utafor som jeg gjorde i den perioden for litt siden. Det måtte jo ende med innleggelse og "tvangs"medisinering, og det gjorde det også.

Jeg må virkelig si at psykiatrisk avdeling på sykehuset er en skikkelig drittplass. Jeg HATER å være der. (Jeg også, gnr.anm) Det eldste psykiatribygget bærer virkelig preg av å være nedprioritert på vedlikeholds og oppussingsbudsjettet. Hvorfor tror ledelsen på det stedet at når man føler seg på trynet av en eller annen grunn, at man blir bedre å være på et sted som ser ut som om det skal dette fra hverandre når som helst? Bare møblene på dette stedet er depresjonsfremkallende. Jeg forbinder psykiatrisk avdeling med angst og ekstrem tristhet og ikke med bedring og trygghet som jeg kanskje burde.

Nå tar jeg medisinene igjen. Det føles mye bedre. Som jeg sa, så merker jegså godt at de hjelper nå som jeg vet hvordan det er uten. Jeg har jo mer eller mindre stått sammenhengende på medisiner i fire år, og hadde nesten glemt hvordan jeg egentlig kan føle meg uten. Det er noe DRITT. (Veit, gnr.anm.)

Får nok bare fortsette å svelge nedpå de gule avlange giftdosene som om det var bananer eller ostepop. Ostepop smaker ikke digg. Det gjør ikke Risperdal heller!

"Villmarkstur" med kona

2009-01-15T21:50:00.006+01:00

Lars Monsen er en skikkelig mann. Jeg tilbrakte hele formiddagen sist fredag med å se på DVDen Canada på tvers. Jeg må nok si at jeg ble litt inspirert, og jeg fikk fort med meg kona på en telttur i skogen. Det var skikkelig koselig. Vi fyra bål, kokte kaffe på bålet, grilla og koste oss. Man kunne jo sagt at stemningen ble ødelagt da svigermor dukket opp på svarte natta mitt inne i skogen, men det var faktisk hyggelig.

Whisky hadde jeg med meg. Caol Ila 12 år gammel. En temmelig kraftig greie med masse røyk. Den passet bra til å varme seg på ute i kulda, både som tennveske på bålet (FY OG SKAM) og som drikk. Det var nemlig rundt null grader hele natta, så vi frøys litt i soveposene der vi lå inne i teltet vårt da vi skulle sove.

Vi sto opp klokka seks på morgenen lørdag morgen, og det var temmelig mørkt, så vi fyra opp bålet igjen og kokte litt kaffe på svartkjelen. Frokost spiste vi, så gikk vi til Borgheim og tok bussen hjem.

I turbuksa mi har jeg en liten suvernir som henger i den ene sidelomma. Det er et lite merke der det står "I have crossed the arctic circle". Hvem som helst kan plukke opp en slik om de skulle kjøre over polarsirkelen en gang, men det var helt tydelig at en gutt på bussen så på dette som en skikkelig bragd. Han lurte på om det var sant, det at jeg hadde krysset polarsirkelen, og jeg sa "Ja, til fots fra Oslo." Han kikket på meg med store øyne da jeg dro fram jegerkniven min fra beltet og barberte meg med den mens jeg passet godt på at gutten så dette.

Alt i alt en skikkelig fin tur. Gleder meg til neste gang.

If You Would

2009-01-12T15:55:00.003+01:00

If I cried, would you comfort me?
Would you come to me,
And wipe my tears away?
Would you say it will be better?
Would you tell me the sky will get blue?
And that flowers will start to grow
If I just let you ease my pain.
That the day tomorrow
Will be more easy,
And it’ll stop to rain
If I just let you comfort me.

Whisky!

2009-01-08T07:56:00.007+01:00

Ja, alle med respekt for seg selv staver whisky uten e. Med andre ord så sier jeg at mange amerikanere og de aller fleste irer ikke har noe særlig respekt for seg selv eller whisk(e)y-verdenen.

Jeg er veldig glad i whisky. Jeg mener at det ikke finnes noe brennevin som kan bli på langt nær så opplevelsesrikt i et glass som whisky kan. Den brune drikken kan være alt fra enkel og lett til ekstremt kompleks og nesten forvirrende. At jeg har mellom ti og tjue flasker whisky i barskapet kan kanskje være med på å illustrere min entusiasme for håndverket whiskydestillasjon.

Grunnen til at jeg velger å skrive om whisky i dag er at jeg har anskaffet meg en meget sjelden skotsk single malt whisky. Dette er ikke en whisky man plukker ut av en hylle på et hvilketsomhelst vinmonopol. Denne må som regel bestilles. Den heter "The Balvenie Single Barrel". Den er en "Single barrel" eller "single cask". Dette forteller at denne whiskyen kommer fra ett enkelt fat, og er ikke blandet med tilsvarende whiskyer fra andre fat. Den er også tappet for hånd etter femten år på fat og er nummer 164 av 350 flasker man får ut av ett fat. Dette ene fatet er spesialgodkjent av destillatøren og sjekket både opp og ned for å forsikre seg om at innholdet er av god kvalitet. Flaskenummeret er skrevet på for hånd og flaska er signert av destillatøren.

Grunnen til at akkurat denne whiskyen er så spesiell er at man aldri, og da mener jeg aldri kan få en tilsvarende smak ut av en annen flaske/fat fra hverken det samme eller noe annet destilleri, nettopp fordi hvert enkelt fat har sine egne forskjeller og egenskaper.

Dette er et samlerobjekt. Dette er et samlerobjekt på lik linje med en minnemynt. Man kan ofte betale med minnemynter, men man gjør det bare ikke. Man legger dem i en samling fordi de er spesielle. Det samme er det med denne whiskyen. Jeg kommer nok ikke til å drikke av den, med mindre det er en helt spesiell anledning, for eksempel Ingaelsas og mitt gullbryllup. Noe mindre enn det er uaktuellt. Det blir neppe noen som ser meg på fest med denne flaska.

Koder i avisa

2008-11-23T20:44:00.005+01:00

Jeg synes det er veldig vanskelig og oppføre meg "normalt". Jeg ser for meg, at om folk skulle sett meg når jeg er alene, og når jeg ikke må skjerpe meg på noen måte, ville de synes jeg var veldig rar. gunnar får ekstra fuel når jeg er alene. Da er det bare meg og han, eller sånn som han pleier å si det: Da var det oss to da! Han påvirker meg hele tiden. Han forteller meg hva jeg skal si, han forteller meg hva jeg skal gjøre, og han påvirker hvordan jeg tenker. I det siste har han snakket mye om vennene mine. Han legger stor vekt på at de aller fleste jeg ser som venner befinner seg langt borte og er sjelden hjemme. Med andre ord ser jeg dem ikke ofte, og får mer tid til å høre på pisset til gunnar.

"De har sviktet deg!" sier han. "De gidder ikke ha noe med deg og gjøre!" Hvorfor? spør jeg. "Fordi du er gæærn, og de vil ikke kjenne gærne folk!" Er det noe i det han sier? Jeg tror ofte at det er tull, men noen ganger føler jeg at han har et poeng.

Det er leit at de fleste jeg kjenner som venner, kjenner meg som syk. De vet ikke hvordan jeg egentlig er. Hvordan ville jeg vært uten gunnar? Hvordan ville jeg vært uten medisinene? Av og til får jeg glimt der jeg føler meg helt som meg selv. Ikke påvirket av stemmer, hallusinasjoner eller medisiner. Men det går fort over. Jeg kommer fort tilbake til galskapen.

Det er koder i avisa og reklamer. Man kan finne dem om man vet hva man skal lete etter. Kodene er der for å fortelle andre mennesker enn meg om hvordan de skal forholde seg til meg. Det er ikke meninga jeg skal vite det. gunnar ber meg finne dem. Kodene altså. Er det noe i det han sier? Er det sant at mannen i joggedress jeg så ofte ser, følger etter meg for å passe på at jeg ikke gjør noe jeg ikke burde gjøre? Kan kodene i avisa være skrevet til han? Eller er han bare en innbilning. Det er vanskelig å vite. gunnar sier han vet.

Jeg skulle lage pannekakerøre i dag. Jeg hadde beregnet dobbelt så mye som det jeg egentlig lagde. gunnar fortalte meg nemlig at om jeg knakk de siste eggene så ville det komme noen og tvinge meg til å spise eggene rå. Det har jeg gjort før. Ikkeno godt. Det samme med melet. Jeg har ikke spist det "rått", men om jeg skulle bli nødt til å spise rent mel, ser jeg for meg at det hadde blitt litt ekkelt. Derfor måtte jeg lage halvparten av det beregnede. Men det gikk bra. Jeg klarer å bli mett på bare fire pannekaker.

Cecilie

2008-10-12T22:08:00.004+02:00

Noen ganger tar jeg, som nevnt i tidligere innlegg, feil. Jeg må innrømme at det ser ut til å skje ganske ofte. Mange mennesker har lagt merke til at jeg liker å "tilfeldigvis komme borti" dem mens jeg går forbi eller befinner meg i nærheten. Dette er mest viktig på mennesker jeg aldri har sett, men som jeg må forholde meg til, men det er også ganske viktig på mennesker jeg kjenner godt. Jeg kommer borti, håndhilser, klemmer og slår i skuldra for ikke å ta feil. Jeg vet nemlig, at så fort jeg kan ta på noen som utgir seg for å være virkelige, så er de det også. Jeg sjekker at de er virkelige. For jeg vil ikke ta feil.

Det er nemlig sånn at de fleste synshallusinasjonene jeg har utgir seg for å være virkelige mennesker. De ser ut som vanlige folk, de oppfører seg som vanlige folk og de vil at jeg skal tro de er vanlige folk. Det får de til gang på gang. Jeg glemmer nemlig å sjekke, og da ender det med at jeg tar feil.

Cecilie er en av hallusinasjonene som ikke utgir seg for å være virkelig. Hun later aldri som om hun er det, og hun vil ikke at jeg skal tro at hun er det. Men allikevel, så glemmer jeg at hun er en hallusinasjon stadig vekk. Her om dagen gikk jeg sammen med henne i byen i flere timer. Vi snakket sammen, og vi kikket på folkene sammen og vi lo sammen. Hun vil meg godt. Hun er DEN eneste hallusinasjonen som virkelig er en god hallusinasjon. Hun er fantastisk, hun er snill, hun er pen, hun er morsom og hun er fantasi. Hun er konstruert i mitt hode, og kan hverken sees eller høres av noen andre enn meg. Men det har jeg en tendes til å glemme. Kanskje det er akkurat det som gjør meg syk?

Jeg glemmer skillene på virkelighet og fantasi når Cecilie kommer. Hun lar meg flykte. Rømme vekk fra gunnar og olga og resten av gjengen som planlegger onde konspirasjoner for å ta meg. Men om jeg rømmer fra en hallusinasjon og inn i en annen, har jeg kommet godt ut av det da?

Jeg synes dette er forferdelig vanskelig. Spesielt når jeg tenker på hva andre virkelige mennesker i byen må tenke om en som går og snakker meg seg selv. På en annen side har jeg hørt at om man spør seg selv, så får man de beste svarene. Sånn fungerer i hvertfall mennesker som vet forskjellen på VIRKELIGHET og FANTASI og HALLUSINASJONER.

For en generell gunnar, er det et par give-awayer med tanke på å finne ut om han er virkelig. Som nevnt, kan jeg ikke ta på en gunnar. Selvfølgelig ikke. Men... gunnar har heller ingen skygge. Akkurat det hjelper meg mest i sollys, og funker dårlig i mørket når gunnar stort sett kommer fram. En annen ting er at gunnar ikke har speilbilde. Det oppdaget jeg en gang han sto foran en tv, og jeg ikke kunne se speilbildet hans der. Den siste, men vanskeligste tingen å sjekke er om han lukter noe. Ingen hallusinasjoner jeg har lukter noe som helst. Jeg vil derimot tro, at om gunnar hadde luktet noe, så ville det vært en lukt lik den man kan kjenne i matavfallsdunkene ute og i armhulene til en lærer jeg en gang hadde.

Våken hele natta! 2

2008-10-12T01:51:00.006+02:00

Det er ikke så greit å ikke få sove. Jeg har ikke tall på hvor mange netter jeg overhodet ikke har sovet den siste måneden. Noen ganger får jeg sove litt av gangen, men ikke hele natta. Her om dagen var det en som spurte meg om jeg hadde sovet den foregående natta. Ja, mange ganger, svarte jeg. Det blir desto mer frustrerende når man har svelget nedpå så mange rød-trekant-medisiner som man føler man kan uten helt å glemme apoteketiketten, og fortsatt ikke får sove. SLIT! Sløv.....

Men noe action blir det jo i de mørkeste timene før daggry. Avisbudet i Munkerekka kommer nemlig i fire-fem tiden, og han hilser alltid på meg gjennom vinduet der jeg sitter naken i mørket, bare opplyst av pcskjermen og surfer på nettet. (Hva surfer du etter? Ha Ha! gnr.anm.) En vakker natt skal jeg møte han ute ved postkassa helt uten klær og hilse på han personlig, snakke litt om været og avisoverskrifter for til slutt og spørre om han ikke vil være med inn på en liten kaffekopp. Lurer på om han fortsetter å hilse gjennom vinduet da...

Reiser tilbake til gokk

2008-10-11T16:09:00.004+02:00

Da var den over. Høstferien. For meg, sånn frimessig sett, så gjør det ingen forskjell om det er høstferie, helg eller en eller annen random ukedag. Jeg har nemlig fri uansett.

Slik er det ikke for de fleste vennene mine. Et par tre stykker har hatt ferie nå, og jeg har vært mye sammen med dem. Men nå er det over... De reiser tilbake til den skolen de utgir seg for å gå på. Da er det ikke sikkert jeg ser dem igjen før til jul... hvis jeg er heldig.

Det er noen jeg ikke har sett i ferien da. Skolen dems driver ikke med sånn ferietull utenom de store høytidene. Jeg har alltid trodd at MF sto for Menighetenes Ferieskole, men der tok jeg sannelig feil. Der kan du se. Det skjer meg også... at jeg tar feil altså...

Jeg har følt meg rar de siste dagene. Det er akkurat som om jeg er fullstendig utmattet. Tror nok inngrepet på sykehuset har en finger eller kanyle med i spillet. Jeg håper jeg snart kommer meg. Dette er slitsomt. Før så kunne jeg i hvertfall skylde på at jeg var psykotisk når slikt skjedde, men nå har jeg ikke den diagnosen lenger. Nå er jeg bare sliten, og det er ikke et symptom på personlighetsforstyrrelser. Hverken med "nær-psykotiske opplevelser" eller uten. Kjedelig.

Betyr fraværet av psykose at jeg ikke lenger kan skade noen uten å bli straffet?

Sliten

2008-10-08T14:02:00.007+02:00

Det var vondt. Skikkelig vondt, men nå er det overstått. Kanskje jeg er heldig og ikke behøver å ta kryobehandlinga igjen på en stund. Men som tidligere nevnt fikk jeg noen temmelig interessante medisiner både under og etter inngrepet. Fikk med noe greier hjem også, men de får jeg ikke lov av gunnar å ta, så da får jeg heller bare ha vondt. Det går nok over.

Jeg er sliten. La meg i ni-tida i går og sov til klokka åtte i dag tidlig. Allikevel er jeg ikke uthvilt. Det føles som om jeg skal sovne når som helst. Støttekontakten min var med hjem hjem etter sykehuset i går, og jeg måtte be henne dra, for jeg holdt på å sovne.

Allikevel, tross utmattelsen, så har jeg utrettet store ting i dag. Jeg har vært hos psykologen uten å få et sinneanfall en eneste gang, jeg har bedt en frekk tigger i byen om å bli litt høfligere (he he gnr.anm.), og jeg har tatt en skikkelig stor oppvask, pluss at jeg har tørket Martintiss vekk fra gulvet og hengt opp klær. Da kan jeg legge meg i kveld uten så altfor dårlig samvittighet.

Våken hele natta!

2008-10-07T02:47:00.002+02:00

I morgen, det vil si når jeg har sovet og stått opp, så skal jeg på sykehuset. Med tanke på at jeg sannsynligvis ikke får sove fordi jeg gruer meg, og med tanke på at jeg fortsatt sitter oppe, så blir det nok ikke noe i morgen. Det blir etterpå.

Kryobehandling. Forferdelig smertefullt. Usannsynlig vondt... men så mye bedre når det er overstått. Dessuten en absolutt gyldig grunn for en doktor å gi noen temmelig interessante medisiner både under og etter inngrepet.

gunnar gleder seg. Jeg gruer meg. Han liker alt jeg ikke liker. Det beste han vet er at jeg ikke har det bra på en eller annen måte. Noen ganger er det han som får meg til å ikke føle meg bra, selvom jeg ikke skal på sykehustortur, men han får absolutt ikke noe mindre glede av den grunn. Det er slitsomt, og medisinene som følger med han er langt i fra så interessante...

Skulle nesten tro jeg var narkoman. Er ikke det. Jeg tar ikke medisiner fordi jeg begynner å skjelve og svette uten dem. Det gjør jeg ikke. Jeg tar dem for å kunne fungere normalt. (På hvilken måte er du normal? gnr.anm.) Jeg blir påvirket av medisinene jeg tar. Men tro meg, medisinene mot gunnar tas ikke med glede. Hverken for gunnar eller meg. Det er en sinnsyk (!) kamp mot stemmer og hallusinasjoner hver gang en liten hvit og en liten rosa pille skal tas. Men jeg tar dem. Og jeg tar også konsekvensene. Flink gutt. Klapp på skuldra.

Det finnes to gunnarer i livet mitt. Den ene får æren av stor G som forbokstav, den andre fortjener engang nesten ikke å få navnet sitt skrevet. Hvertfall ikke med stor g. Gunnar (med stor G) er en fisk. Han er en ancistrus malle som bor i akvariet mitt. Stygg liten ekling, men akk så søt. I dag har han fått seg leilighet. Jeg har bygget en liten hule til han av skifer som han flyttet rett inn i, og vokter som om det skulle vært hans eget lille slott. Han gjør reint i hjemmet sitt også. Han sutter gulv, vegger og tak helt rene for alger som tror at de kan få bo i fred i en liten, klam og mørk hule. Utsiden (trammen) feier han rent flere ganger i timen for neontetrabæsj, planterester og annen skit som skulle ligge der. Jeg liker Gunnar. Jeg liker ikke gunnar.

Der har dere mitt første innlegg i min nystartede lille blogg. Tenker dere gleder dere til neste! Bare vent.